- 1 uke i Juni 2008 -
- Solvorn i Sogn i Norge -

Ett optimistisk lite løv får lov til å åpne denne lille reisebloggen fra Solvorn i Sogn og Fjordane, 2008. Litt fordi det viser fargespillet i Sogn; himmelen, fjellene, terrenget og skogen, og litt fordi det er eksempel på hvordan liv bruker de muligheter som er + litt til, noe som både natur og lokalbefolkning i Sogn viser igjen og igjen, desto mer du gir deg tid til å oppdage detaljer.
Bildet er tatt i Lærdal, omtrent en times busstur fra Sogndal. Sogndal som i sin tur fra gammelt av er ett av navene mellom fjordarmene omkring og Bergen og havene.

Jeg var en gang på biltur blant fjell & fjord. To år på rad. Det er noen år siden nå, og dengang insisterte jeg på å ´se alt´, fra Hardangervidda til Møre. Men fikk vel bare med meg ett grovt overblikk, selv om det ble mange stopp.
Nå tok jeg buss, skulle ´bare´være i Solvorn, gå små turer og skulle til og med på festivalen Fres´n 2008, men kropp og hjerne ble bortført, oppbrukt og gikk i metning av vill og vakker natur, detaljer i kulturlandskap, dynamikk og variasjoner og nasjonalromantikk generelt.
Det ble rett og slett ikke plass til en fest også.
Overgangen fra der jeg til da hadde bodd, enfoldighetens kommersielle alter; Bogstadveien i Oslo, ble for stor. Det er tross alt bare en busstur unna, en busstur som blir vakrere og vakrere desto mer du nærmer deg Sogn.

Bussturen fra Lærdal var flott, men kunne ikke svømme så mellom Fodnes og Mannheller var det ferje. En deilig luftemulighet, og ett første glimt av bosetning langs fjord og mellom fjell.
Vel fremme i Sogndal var det på tide med mat.

Men selv fra bakgården på Nordlandia hotell ser man natur og perspektiver østlandet ikke kan by på. Ser dere ´Tryvannstårnet II´ på toppen i bakgrunnen?
Sogn bød på nok av lærerike og gøyale utfordringer for de som bygde ut de første riksdekkende kommunikasjonsnettene..

Vel fremme i Solvorn tok jeg inn på Eplet bed and apple, ett ypperlig utgangspunkt for turer i nærområdet. Det var blitt kveld og tid for soving, etter litt titting på ett svært nyttig aktivitet-, historie- og turkart jeg fikk av Regine, den søte Tyske vikaren i resepsjonen, men glemte, så jeg måtte få den igjen av innehaveren, Trond Henrik Eplet, dagen etter.

Morgenen etter våknet jeg mye tidligere enn planlagt, og da jeg så utsikten fra rommet jeg bodde på forstod jeg hvorfor;
Man får ikke sove med noe så vakkert i nærheten selv om det ikke har ett kjønnsorgan, så da var det bare å stå opp og prøvegå en tur langs stien på venstre side av fjorden.
Frokost?
Vel, jeg husket hvertfall å kle på meg...

På Eplet hadde jeg ett rom med to soveplasser og tilgang på dusj, do, kjøkken, sykkel og mye annet. Kjøper man brød og pålegg i butikken nede ved kaia, SolvornBui, lager man frokost, lunch, niste og ev. middag etter eget behov, når man endelig begynner venne seg til utsikten. Det hele er uformelt, avslappet og deilig, selv om burger´n og en øl på Linahagens cafe i tilknytning til SolvornBui antakelig overgår det meste de fleste tar på seg å koke selv, særlig etter en tur på langs eller tvers av fjellsidene.

Nå var det tidlig morgen og jeg var for trøtt og forvirret til å bille meg inn at jeg kunne klatre noe sted, så med kamera rundt halsen og vannflaske gjenglemt på rommet knipset jeg meg vei ut på stien som går langs fjorden på venstre,
den bratte, siden.

Ett stykke ut langs stien forbi Kaldahola ligger Sølvkanneuri og er du blakk kan du gamble på å finne gammelt sølvtøy der, fordi;


Det var og er fler farer enn landeveisrøvere her.

Jeg kom meg både dit og tilbake, og måtte pent huske å ikke glemme koden på minibannkkortet.
Og hvilken vei man setter det inn. Og hvor.
Og hvorfor.
Men kameraet fikk kjørt seg..

Vel tilbake blant husene og etter en is på SolvornBui på vei tilbake til Eplet var det tid for litt planlegging og forbereding på det som skulle bli dagens tur; en sykkeltur langs veien på andre siden av Lustrafjorden, inn mot Feigumfossen.
At veien dessuten kalles ´Den romantiske vegen´ lot jeg meg ikke påvirke av, siden sansene uansett sto på max.

Turen begynner med verdens kanskje minste, men hvertfall kuleste bilferge; M/S Urnes, som går mellom Solvorn og Urnes. Rygg inn, gjerne selv om du er fotgjenger.
Her kan både Kaptein og Skipsmekanikere bidra med gode råd og vink til å håndtere både Fjordbjørner, Skrentstyrthauker og annet fremmed dyreliv ett café- og internettavhengig bymenneske ikke visste hadde klart seg gjennom klimakrisen til nå.
Dette bildet viser Solvorn sett fra fjorden. Eplet bed and apple er ca. like høyt over kanten på takstativet til bilen på høyre side som hodet til gutten under er under.

Trygt over og litt opp fra kaia ser du dette; Solvorn nede på venstre side, Lustrafjorden på tvers av bildet, og i øverste del av fjellet på andre siden, Mollandsmarki ca. 500 til 700 meter oppe, ser man en stripe av hus, gårder og bygninger. De begynner å vitne om noe av pågangsmotet, viljestyrken, utholdenheten og seigheten både nåværende og tidigere generasjoner Sogninger har og har hatt. Det som man må nærmere for å se er hvilken kreativitet og improvisasjonsevne folk også må ha hatt.
Noe å la seg inspirere av i dag for de fleste verdensborgere, hvor alt skal gjøres så billig, likt og gjennomsnittelig, enkelt, effektivt og dermed dessverre også så kultur- og identitetsløst som mulig.

På Urnes kan du se på planetens minste og en av de eldste stavkirkene som finnes; Urnes stavkirke.
Den har overlevd både svartedauden i middelalderen og satanismebølgen i 1980-åra, og er man ikke snill med den nå får man UNESCO på nakken, hvis Sogningane i det hele tatt leverer restene av deg videre dit. Du er neppe like bevaringsverdig som den...

Jeg konser om naturen og triller og sykler langs den smale asfaltveien innover fjorden, på høyre side på bildet, og beveger meg bortover mot Kroken og fossen der jeg skal snu. Heldige meg har skaffet både frukt og vann og er enkel nok til å ikke forstå hvordan livet kan bli bedre.

I bakkant av Gaupnefjorden, med Gaupne innerst, ser man Jostedalsbreen en av de siste restene fra istiden, dengang isbiter var billige her. Idag er den mest til pynt siden isbiter er blitt enda billigere her.
Og litt videre, hvis man har øynene i nakken åpne og, ser man Surnasetnosi, 1262 moff (meter opp fra fjorden). Sammenlikn med takhøyden på det hvite hovedbygget i skrenten på venstre side og tell opp selv.

Litt lenger frem kommer man til Moreld Sea & Mountain adventures. Der kan man få guidede turer i havkajakk på fjorden og dessuten proviantere med bl.a saft og syltetøy fra "Vetlabui", kjøleskaputsalget langs veien. Laget av ferske frukt og bær, dyrket og fraktet fra den andre siden av asfaltstien.
(trodde hvertfall jeg dengang, før jeg fant ut at det var saft&syltetøy fra Kroken frukt&bær!)

Så kom noe skummelt; fjellet fikk i 1980 en slags kjeft med betonglepper. Fastboende slapp igjennom, men fjellet var sultent på turister, særlig syklister, pga. den deilige plasten som hjelmene deres er laget av. Neida, det er bare en tunell.
Mørket kan være skremmende og en overgang særlig på en varm soldag med alle farger utenfor. Det er lykter å låne i kasser på utsiden av åpningene for den som vil finne veien igjennom, men siden utsiden egentlig har enda større farer å by på er det naturligvis også vakrere der. Stien som fører til gamleveien utenom tunellen finner man greit og er egentlig ufarlig bare man er passe klar og ikke beveger seg ut på treverket. Eller blir truffet av steinsprang ovenifra.
Det var denne veien man brukte helt til 1980...
Vel forbi tunellen er det ikke langt igjen til Feigumfossen, 218m, den nest høyeste i landet, men hvordan det ser ut der skal ikke jeg avsløre, noe må du jo se selv!

Etter dette er det kortest å ta samme veien tilbake, noe jeg gjorde.
(Les dette baklengs hvis du vil vite hvordan det var, fortsett deretter under.)

Dag 2

Joda, dagen etter kjente jeg godt at jeg hadde vært noe annet sted enn i byen. Så det ble til at kroppen ble sjef, og den ville ha sånn passe ro. Men hjernen hadde bestemt at jeg skulle låne meg en sykkel og ta turen om Mollandsmarki og opp på toppen av veggen på den ene siden av Solvorn i løpet av besøket. Så dermed måtte jeg lade opp til det. Noe jeg gjorde med en lun liten tur utover stien langs foten på Solvornipa, motsatt side av fjorden inn til Solvorn i forhold til den første morgenturen.
Det første bildet på denne lille turen viser M/S Urnes ved kai i Solvorn, det neste er tatt fra samme flekken, men sett innover i Solvorn.

Stiene jeg gikk langs er godt merket, med røde plastbånd eller maling på steiner eller trær. Landskapet man går i er dessuten stengt av fjorden på den ene siden og fjellet på den andre, så du går deg ikke vill før du begynner blande sammen opp og ned.
Frøken fotoapparat ble såklart med inn i skogen igjen, og her er M/S Urnes på vei tilbake mot Solvorn etter å ha vært en tur ved kirken. Dette er dermed tatt enten ca. 45 minutter etter det første, eller 1 time og 45 minutter etter. M/S Urnes bruker ca. 30 minutter over, en vei.

Ett stykke innover traff jeg det som var igjen av en svært død sau. Noen skjelettdeler fant jeg på svaberget, resten i ett tre. Til skrekk og advarsel for de andre sauene. Ett typisk pek fra Fjordbjørnen, ett litt skøyeraktig rovdyr.

Skogen langs fjordene er som landskapet; svært variert. Det finnes ikke skog rundt Oslo med så stor variasjon i dyre og planteliv, men i tillegg er det stor variasjon i alder på f.eks. trærne. Mange får stå til de detter, av alder, ras eller vind, noe som i seg selv skaper en opplevelsesrik tur.
Her er ett eldre løvtre, og her går jeg plutselig igjennom en flokk yngre løvtrær.

Kroppen og jeg var enige om at det var lurt å lade forsiktig opp til det store klivet opp på toppen bak Solvorn dagen etter.
Så vel tilbake fra utflukten satte vi oss ned og øl- og burgret oss på Linahagen. Der overhørte jeg historien om hvordan en ku hadde falt ned fra veggen jeg skulle opp på toppen av dagen etter. Godt og vel 500 meter fritt fall. Fine muligheter for luftige svev kun avbrutt av en og annen avsats på vei ned.
Au..
Joda, hun hadde visst skreket fælt, noe som akustikken fjord og fjell legger grunnen for, må ha hørtes lang vei.
Jeg tenkte litt på om det kanskje var litt av denne stakkars kviga som nå smakte så godt og falt videre de siste decimetre før sin endelige hvile.
Til jeg bar henne opp igjen dagen etter...

Dag 3

Så var det søndag, og jeg var igjen oppe tidligere enn planlagt. Mat og drikke ble pakket, samtidig som alt jeg mente jeg ikke ville trenge ble lagt igjen for å spare vekt. Nå var til og med jeg begynt å tenke bittelitt som en ekte turgåer.
Turen gjennom Mollandsmarki begynner med at man sykler opp fra Solvorn og til hovedveien. Deretter er det noen kilometer med oppoverbakke før man tar inn på grusveien som nesten leder helt frem.
Oppoverbakke der og selvsagt, og ingen vits i å tråkke, bedre å gå.

Her har jeg kommet meg ett stykke langs hovedveien og her er utsikt fra begynnelsen av grusveien.
Lenger opp kommer man til noen av gårdene man så fra Urnes-siden av Lustrafjorden, og herfra får man utsyn over Lustrafjorden og Urnes.

Bittelitt videre ser man innover igjen, over Hafslo og Hafslovannet.
Videre kommer man til en stengt grind, og må ta tottelottene fatt nedover i skogen mot området der veggen bak Solvorn er.
Gjem sykkelen i skogen, så ingen av kyrne prøver å lære seg sykle.

I skogen er det igjen variert, her er ett gammelt og pensjonert grantre i sin beste alder.
Og så, målet med turen, og noe av det siste den fallende kua kan ha sett.. Solvorn, eller hvertfall litt av stedet, sett ovenifra.

Herfra er det nedover tilbake, nesten uansett.
Turen ned igjen kan gjøres kort eller lang. Den lange er å ta grusveien tilbake der man kom, den korte er å trille sykkelen ved siden av seg ned traktorveien som begynner der man la fra seg sykkelen. Dette er en ganske bratt og litt ufremkommelig vei ned mot hovedveien som gir god trening, selv om man går nedover.
Den ble fra gammelt av ble brukt mer enn nå, siden det er en mye kortere vei enn den jeg kom opp, og er en fin avslutning på turen rundt Mollandsmarki.

Vel tilbake på Eplet var det bare å hvile ut og sortere inntrykk etter en tur som klarte å mette både kropp, kamera og øyne.

Ulempen med en slik tur til sogn og Solvorn er at det er trist og grått å komme hjem igjen, uansett hvor det er.

Fordelen med den tristessen er at man da har funnet akkurat passe dose tid i Solvorn, slik at man kan reise tilbake igjen når man nok en gang trenger å bevege kroppen sunt og helhetlig samt filtrere bort støy, stress og gruff fra hjernens generelle innhold.

Takk til
Kaptein og besetning på M/S Urnes, deriblant Reidar, Marianne og Per Asle.
Trond Henrik Eplet
Rodolfo og Maria