Turer
- 4 måneder, Oktober 2007 til Februar 2008 -
- På Koh-Chang i Thailand -

December 9, 2007
Hei bollesveis og Titten Tatten alle sammen.
Nå har jeg noen timer for meg selv med internettkontakt her i leiligheten i Jomtien igjen, før Vara og jeg skal ut og se etter kopper, glass, bord, stoler o.l. til cafeen som såvidt har begynt å spire:



Vi har investert i frakt og arbeidshest;



Han tar oss både hit og dit. Etter en ukes nøling og noen dagers erting fra Vara har jeg blitt sjåfør og ikke bare passasjer.
Det virker som jeg har truffet veldig godt i forhold til samarbeidspartner i dette litt halsbrekkende ´hjelpe en ikke-bemidlet dame som fortjener det igang med noe hun kan få til å gro´- prosjektet mitt: Vara er 39 år og har bodd minst 30 av dem i Pattaya, en by selv fastboende her i det ville østen kaller "The Extreme city". Mao. den minst regulerte og mest beryktede byene i verden. Men hun er likevel mer bereist enn meg, har god smak, masse erfaring i forhold til utelivsjobbing her i Øst, kjenner mange, er lite typisk Thai, lite typisk kvinne, har mange av de samme ideene som meg og jeg klarer sakte men sikkert å stole mer og mer på henne og at hun ikke bare plutselig vil si ¨Hade bra og takk for pengene.¨Jeg gleder meg til å se cafeen som snekkerne nå er i gang med å bygge. Kommunikasjonen er litt trøblete, selv om hun lett kan si det meste på engelsk er det en engelsk med sterk Thai-dialekt. Det blir endel forbi-hverandre-prat. Men jeg har valgt å gi henne rattet og pengene for at ting skal kunne skje i det tempoet som er naturlig her. Alt vokser og endrer seg mye raskere i tropisk klima, uvant for en treg Nordmann... :-) har ingen bilder av Vara enda, hun vil ikke bli fotografert.
Solen griller meg godt her, så jeg kler meg i åpent og ledig hvitt så mye som mulig. Håret er klippet og brillene fornyet:



Jeg legger også ved ett strandbilde, SuperHavna (Nevlunghavn, Larvik), tatt fra en av resortene/hotellene som det er endel av, der de virkelige perlene er, og slik dere nok kommer til å bo den tid dere er her når den tid kommer.



Ikke alle lever slik:



men nydelig er det lell. Selv prøver jeg å bo som Vara og de som hjelper henne, dvs. ca. slik Thaiene bor, tror jeg. Jaja, en time til jeg skal ut og fly igjen, jeg får prøve å få en blund. Litt av den ytre kysten av Koh Chang:


Atle

December 9, 2007
Mer nyansert

Hei igjen alle sammen.
Siden det er kaldt og mørkt i Norge nå og bare krig, forgiftet vann, jul og annen elendighet i alle medier sender jeg en litt mindre paradisaktig mail herfra.

Det er betydelig bedre å være her enn i byen, men det er fantastiske forskjeller mellom hoteller og vanlige folk. Som jeg nevnte bor Vara og jeg mer som vanlige folk og nå, mens snekkerne fortsetter å bygge Cafeen som skal servere kaffe, coctailer og San Miguel øl, til å begynne med, har vi leid oss inn på ett rom hvor det egentlig bare er en seng. Badet består av ett rom med en do, en vask, ett dusjhåndtak, men det er ikke rennende vann... Men det er strøm! Vi har fyllt opp rommet med cafemøbler og annet som trengs til cafeen. Vi har bodd der i 3 dager nå, THB 300/dag (ca.NOK 50.-) og det er utrolig hvor fort man venner seg til ting. Faktisk er det ganske bra å sove der fordi bygningen er såpass spinkel at den kjøles ned når sola går ned. Døren låses med hengelås. Se bilde av innkjørsel med en av vaktundene, bygningen er den hvite til høyre.



Vi skal bo der ut måneden for vi har betalt 6 måneder forskudd på en bungalow som nå er under oppføring, den tror jeg blir koseligere, men antakelig med bøttedusj den også... :-) Jeg har tenkt til å utnytte denne muligheten til å positivt sjokkere meg selv på bursdagen min ved å overnatte en natt på Sea View i en s.k. Deluxe Cottage (THB 4000/dag ca. NOK 650) hvis det er ledig, om så bare for å tyte enda mere foranding inn i den plagede hjernen min.

Før den ble solgt kunne man tatt en titt på websiden til baren til han som hjelper oss så mye med cafeen at han må sies å være prosjektleder for den; Mr.Ped, baren hans het Little Tree bar. Vara er gammel veninnde med søsteren hans, Lek, som har bodd her i 6-7 år. En knallstart spør dere meg.

Gøy å se dette ta form, selv om jeg som vestlig merker endel frustrasjoener over hvordan ting gjoeres. Planer endres hele tiden og innsyn og kontroll har jeg gitt opp, Vara koordinerer, styrer penger og årner. Jeg betaler, er motobikesjåfør, og bekymrer meg over økonomien... :-)

Men jeg føler meg ganske sikker på at jeg har truffet rett samarbeidspartner i Vara, hun har god smak, velger som regel det samme jeg ville gjort, er mye mer fornuftig med penger enn de fleste Thaier jeg har støtt på, er brutalt ærlig noen ganger og har businessmotiver. Hun spøker av og til med at kommer til å late som om hun ikke vet hvem jeg er når jeg er i Norge og ringer, men jeg tror ikke hun kommer til å gjøre det. Time vill sjovv...

Mere bilder: det første Vara gjorde når vi tok inn der vi bor nå var å lage ett lite alter på ett av cafebordene, med en figur (beklager uvitenheten..) hun hadde reist til Bangkok for å få tak i. Den er over 100 år gammel og jeg tør ikke sette noe på det bordet.



Se også bilde av en av vekkerklokkene som begynner kykkeliky-konkurransen sånn i 4-5 tida.



Foreløpig drikker Vara og jeg morgen- og ettermiddagskaffen på Lanas Cafe, i andre enden av landsbyen for der vi kommer til å åpne.



Han har bra kaffe, interiør og stemning, men litt mye trafikkstøy. Vara snakker endel med han som driver der, en veldig sympatisk kar og vestlig som jeg er fryktet jeg konkurransen. Selvfølgelig blir han en samarbeidspartner, bare jeg lar Vara styre showet. Han viste meg en kjempestilig originalutgave av en bok av Hobbes her om dagen, fra 1651. Ikke helt paperback akkurat!... Interessant og inspirerende å se hva bøker var før i tida!

Så en liten tingelang til slutt: her ute heter jeg Eric, Vara begynte å kalle meg det. Mye lettere å si enn Atle, og her i tropevarmen er det viktig å spare på energien! (dessuten tror jeg "Atle" betyr ettellerannet vulgært for Thaiene..) Som ved ett magisk sammentreff er det det samme som faren min het, men det vet jo de fleste av dere...

Jaja, dette ble ikke så mye mer nyansert som jeg hadde tenkt, men det gjør ikke noe.. Mer neste gang!

Atle/Eric

Bonusbilder:
Byen vi bor i:










December 9, 2007
40 år og like blid...

Hei igjen.

Dermed er man 40 og alt er selvfølgelig annerledes. Nå forstår jeg alt igjen og alt kommer til å bli mye lettere, mer om hvordan dagen forløp lenger ned.
Jeg begynner med dagene før.
Bungalowen vi skal bo i er under oppføring:



Den er kommet ett stykke lenger nå, ser frem til å flytte inn der.

Her en morgen når Vara og jeg var på vei til stranden for Thaimassasje og morgenbad fikk jeg oppleve noe jeg ikke innså farene ved: det var endel vind og ett tre som stakk endel opp og ut knakk og raste nedoved fjellsiden akkurat idet vi skulle passere. Se bilde av det ene treet som står igjen, foreloepig.



Det raste ned og ut i veien kanskje 10 meter fra oss og dro med seg strømledninger og greier. Grei måte å våkne på, men helst ikke for ofte...

Jeg har det gøy med å stå opp tidlig (05:30) noen morgener og ta med skrivesaker og fotoapparat for å prøve å fange det som måtte være verd å fange. Dagene nå for tiden går stort sett med til å rolig vente på snekkerne, ta noen avgjørelser ang. farger o.l. og sakte bygge relasjoner. Vara er åpenbart flinkere enn meg, og det er bra.

Jeg tok motobiken og fotoapparatet med på en runde på andre siden av øya her, det ble en tur på 9 mil. Den siden vender inn mot land og har ikke solnedgang. Der er det dermed mye mindre bebyggelse og ingen strender, som jeg kunne se. Men en fin tur likevel, se ett par bilder.





I morgen skal vi inn til fastlandet igjen for å skaffe madrass til bungalowen og endel andre nødevendigheter. Egentlig skulle vi gjort det den 28. men da var det plutselig ikke leiebil aa oppdrive likevel. Vara kaller meg 'Engineer' fordi jeg planlegger på forhånd... :-) Dermed fikk vi tatt en liten elefanttur istedet:



Så ble jeg da 40.
Dagen begynte med tidlig oppstandelse og en tur ut i kanten av jungelen, selv om jeg så smått begynner å bli vant til det nå er det en fantastisk opplevelse å sitte i naturen her når natt blir til dag. Veldig inspirerende! Faktisk helt ålreit å småfryse litt i en times tid før solen trofast står opp og dytter varme inn i kroppen.







Etterpå motobiket jeg tilbake og hentet Vara til kaffe hos Lana. Så til Cafeen for å se om noen jobbet der, det gjorde de, og vi dro videre til tempelet. Jeg har altfor stor respekt for munkene mm. til å komme på å ta med kamera dit, og dette var en åndelig opplevelse tilogmed jeg vil anbefale. Vara og Lek var begge med og de fikk tak i en av munkene for at vi og våre bedrifter og den nye motobiken skulle velsignes for special good luck. Stemningen var svært uformell med småprat jentene og den sigarettrøykende munken imellom før det seremonielle begynte. At mannen i den orange skjortelen var 'hevet over' hverdagens bekymringer trengte man ikke lange antenner for å plukke opp. Han var stabilt grundig og dypt konsentrert om det vi var kommet for og brød seg ikke med trivialiteter og uvesentligheter. 'Tenk på noe du vil skal gå bra' var beskjeden jeg fikk av Vara opptil flere ganger under den kanskje 15 minutter lange seremonien og jeg ønsket at jeg hadde øvd mer på å holde konsentrasjonen lenge enn jeg har. Vel, det gikk bra, og her sitter jeg med ett gult armbånd på høyre hånd som jeg skal ha på meg ut dagen i morgen. Alt i alt en oppløftende åndelig opplevelse! Dermed var der ut til favorittstranda og en 2 timers thaimassasje med hun som jeg herved erklærer som den beste Thaimassøsen jeg har opplevd: en dame i slutten av 40-årene tror jeg. (folk her er i såpass god fysisk forfatning generelt at det er vanskelig å anslå alderen deres) Hun snakker ikke ett ord engelsk, og jeg tror hun kommer fra Kambodsja, like nedi høgget her. Men Vara skravler masse med henne, det var egentlig hun som 'oppdaget' henne. Kroppen min lar seg sakte men sikkert tøyes og strekkes mer enn på mange år, Thailand er helse i hver time... Så dro vi tilbake og sjekket inn på Sea View, se bilder av seng, rom og resepsjonen på kveldstid.







Ikke lav standard... (de har to-tre typer rom som er dyrere...) Jeg kastet meg i badekaret og bøtta på med skumbad og tok deretter en times oljemassasje på hotellets spa, før det var middag. 40 år og like bild... På bildet, som ikke blir lagt ut, iogmed at jeg ikke vet om det er ok, kunne dere sett fra venstre: Lek, Varas venninde og hun som kjenner halve øya her og hjalp oss finne lokaler (dvs 'land') -Vara, som ikke liker å bli fotografert -En like blid 40-åring som lot seg overtale til å ta det meste av skjegget. -Ped, Leks bror. -huskerikkenavnetnå Ped's kone, som er en av de som jobber i baren hans, nesten ved siden av der Cafeen bygges. Vi eter oss stappmette til en ganske stiv pris: rundt 500 kroner (THB 3000, nesten en (ufaglært) Thai månedslønn.) Dagen ble avsluttet med ett par øl på Ped's bar, som jeg mener er den koseligste her på øya.
Morgenen etter tok jeg en tidlig runde på resortområdet og filulerte over alle kontrastene livet kan tilby. Klokka 12 i dag var vi tilbake i rommet vi egentlig bor i og da må jeg si jeg kjente noe litt uventet: kroppen slappet merkbart bedre av der enn på Sea View!.. Selv om det er nydelig og flott på resorten er både folk og stemning koseligere der vi egentlig bor, med bøttedusj og hengelås på døra. Stemningen på resorten var hyggelig, ja, men stivere og mer kontrollert. Litt uvirkelig egentlig, men det er vel det vi rike turister vil ha, hvertfall til å begynne med. Flott var det åkke som, men det hadde ikke vært sunt å bo der lenge, hverken fysisk eller psykisk. Vel vel... Nå får det holde for denne gang, håper ting står til for hver av dere i Norge og!
AtleEric?Atle?Eric...?...:-)

6. desember 2007
The rom + jungeltur.

Hei igjen alle interesserte.
Noen dager siden jeg har skriblet til dere nå, og prøver dessuten en blogg istedet for å sende ut mailer for å dokumentere aktivitetene her.
Vara tar superbt vare på meg. Hun steller med alt mulig så jeg blir flau og lett surrete. Vasker tøy, stryker, I tillegg til at hun og Ped styrer byggingen av Cafeen. Vel bor Vara og jeg å samme rom, og vi henger nesten litt for mye sammen når vi er ute og går her, så alle tror nok at vi er boy- og girlfriend, men noe nærmere enn å bo sammen er vi ikke. Jeg vil helst bare ha ett business-forhold med henne, og ærlig talt tror jeg ikke hun egentlig vil ha noe annet med meg heller. Helt ok.

Denne gangen putter jeg ut 4 bilder fra rommet vi har bodd på i 2 ukers tid nå, minus døgnet på Sea View.









Det har ikke skjedd så mye nytt her, annet enn at jeg sakte men sikkert våger meg inn i jungelen her på morgenkvisten.
Ganske spennende.
Noe av det første man legger merke til i forhold til skogen i Norge er at det ikke bare er 3-4 typer trær. Eller insekter. Med og uten vinger. Man ser stadig nye typer og størrelser. Det neste man tenker på er at noen av de kanskje er litt for fremmede for mitt immunforsvar, mens man håper at myggsprayen man har tatt på seg holder selv de mest utsultede av de flygende på avstand, mens man prøver å ikke stå stille for lenge så de krypende ikke rekker å fortelle alle de 13 millioner fetterne sine om din tilstedeværelse.
Så kommer man kanskje på at tykt løvverk og 5-10 meters sikt kan være en fordel for da er det umulig for større dyr å snike seg innpå deg uten at du hører dem, enten de kommer langs bakken eller i trærne. Men så hører du noe som beveger seg raskt vertikalt nedover igjennom løvet ett stykke unna deg, og tenker at mangelen på sikt også kan være til ulempe for deg. Men du trøster deg raskt med at du hele tiden har nærmest listet deg på tå på stien for å høre om det er noen større dyr omkring, og fordi du er generelt nyskjerrig på og fasinert av alle lydene, for taust er det ikke der. Du stopper opp for å høre om det er noe som nærmer seg, men konkluderer etter 10-15 sekunder at det antakelig var en tørr gren eller 'bare' ett løv på størrelse med ett A4 ark som falt ett stykke nærmere bakken...

Ett stykke lenger innover var det derimot definitivt noe som beveget seg langs bakken på tvers av min kurs foran meg. Det hørtes ut til å kunne være like stort som meg selv. Jeg tenkte det kunne vaere en stor ape som jeg hadde kommet inn på reviret til. Æ vart skræmt og snudde. Jeg begynte å gå så stille og raskt jeg kunne i motsatt retning, men hørte at det fulgte etter meg og nok hadde både hørt og luktet meg.
Hva naa?..
Jeg snudde meg og så en hvit, men skitten hund. Den så ikke sulten ut, men var ikke akkurat dvask og slapp i muskulaturen heller, slik som ute-voffertene her i tettbebygd strøk kan være. Jeg bestemte meg for å ikke få panikk, det ville neppe berolige den. 2 sekunder etter kom det heldigvis ett menneske til syne, en nokså loslitt kledd voksen kar med ett stort smil og like dårlige tenner som han hadde gode kommunikasjonsevner med hunden sin. Han jobbet med å sanke inn saften som høstes fra gummitraerne, det står en del av dem i jungelen. Dermed roet hjernen seg, ting fikk sin forklaring.
Men spenningen var fortsatt tilstede selv om jeg nok var reddere enn han, så jeg var så ydmyk jeg kunne der jeg gikk sakte mot og forbi ham med min lille ryggsekk og et fotoapparat jeg håpet han ikke skulle få lyst på.


Man merker hvor vant man er til å kommunisere med (engelske) ord som Vestlig når man treffer en kar som han og hans hund, for i samme øyeblikk som jeg innså at de enkeltordene som jeg lavmelt sa til ham når vi passerte hverandre ikke engang ble ledsaget av ett tonefall eller noe særlig kroppspråk som kunne kommunisere betydningen av dem. Han derimot fikk både meg og hunden til å forstå at det var helt greit at jeg var der. Likevel var jeg såpass skjelven etter dette møtet at jeg bestemte meg for at jeg hadde fåt nok nytt for en morgen og bestemte meg for å rusle ut av jungelen igjen.

Prøver å putte opp noen bilder neste gang.

Til slutt denne gang legger jeg ved ett bilde av baren til Ped, han som hjelper Vara bigtime med Cafeen:




Mer senere..
Atle/Eric

Asjur, litt jungel, ballongblåser Beckmann + slange

9. desember 2007
Heisann.
Sånn, da har jeg fått lagt mailene over på bloggen, de er forsåvidt i riktig rekkefølge tidsmessig: eldste øverst, men siden bloggmediet tydeligvis har standardisert på motsatt rekkefølge blir det slik fom. denne posten.

En litt negativ og treg dag i dag: jeg knoter med skrivingen og gruer meg til middagen med politiet senere i dag. De vil selvfølgelig vite hvem som bygger den nye cafeen her, som bare blir bedre og bedre for hver gang vi stikker innom. Bilder senere, når ting er ferdig.
Bungalowbyggingen går også fremover, men den er ikke ferdig på tross av den første tidsplanen. Men selvfoelgelig; når ingen underleverandører heller ikke prioriterer den opprinnelige tidsplanen vi ble enige om nytter det lite å mase.
I går var det bursdagen til Lek, ble selvfølgelig markert i Ped's bar:



Gjett hvem som fylte ballongene, uten arbeidstillatelse!
Jeg gadd ikke stå opp og jungle meg i dag, sov helt til 8:30 og har sittet her og internettet etter det. Men her er noen bilder fra tidligere morgener:












Til slutt kom slangen i paradiset frem her i dag. Den hadde gått i skjul fra solen tror jeg, og lå i en krok i rommet vårt, rett innenfor døren. Uvitende som jeg er ble jeg ikke redd av andre grunner enn at Vara ble bekymret. Etter litt diskusjon frem og tilbake om hva vi skulle gjøre tenkte jeg at det var liten vits i å late som om jeg, Norsking og slangeuvant som jeg er, hadde noe å bidra med og Vara fikk skuffet den ut vha. ett kosteskaft. I mellomtiden hadde jeg hentet kamera, men den var sannelig såpass rask at jeg nesten ikke fikk tatt bilde av den:



Så fikk jeg hvertfall gjort noe i dag... Mer senere!
Atle

Suae Mak Mak

13. desember 2007
Hå og hei.
Noen bloggord uten bilder denne gangen, mens Vara vasker, årner og befolker cafeen med kopper, kar, flasker, duker mm.
Cafeen begynner å ta form og blir bare mer suae mak mak (kjempefin) for hver gang det skjer en endring. Sikter på en teståpning snart.
Bungalowen begynner og å bli ferdig, bortsett fra det sanitære, det blir utedo til å begynne med, slik jeg hadde i Vadheim for 30 år siden.

Jeg har junglet litt mer siden sist, men denne gangen tok jeg en tur på dagtid, samme sted.
Mer mygg, men mest hvis man er svett og i skyggen, og mest nedenfor knærne, der det er tryggest for dem. Venter man lenge nok kommer det nye typer med grovere summelyd, det beste motmiddelet er å bevege seg litt. Veps og annet som tror du er en blomst pga. fargene på klærne dine kommuniserer man greit med ved å lage turbulens med capsen.

Man merker at hjernen får meget mer å forholde seg til når man går i villjungelen, man går automatisk veldig sakte og tar pauser kanskje hver 10. meter for å få oversikt over omgivelsene. Enda stien jeg går paa er bred og opptråkket nok til å kjøre motorsykkel på.
Av og til rasler det plutselig til i løvet noen meter foran meg når jeg lister meg omkring på stien. Det er noen slags firsfisler som lar seg skremme, jeg ser ikke mange, men lar meg skremme av de med gul, orange eller røde farger. Husker liksom at det betyr noe med fare og vet lite om hvor sterk gift de ev. har og hvor stressede de er av at jeg er der.
Å gå utenfor stien her er det lenge til jeg forsøker meg på. Man forstår av alle lydene til det som kan fly at uansett hvor man er så er man gjest på noe(n)s revir. Men revirinnehaverne ser man (heldigvis?) lite til og det er nok fordi de i tidens løp har inngåt en avtale om at mennesker kan få ferdes på stien.
Dessuten ville det sikkert tatt 1 time å bevege seg 2-300 meter og vært vanskelig å beholde retningssansen. I tilegg til at man stresser både dyr og insekter mer da, for ikke å snakke om diverse betornede (0.5 - 5 cm) planter.
Nei, det er nok moro langs den brede stien foreløpig.

Det er først når man kommer ut av jungelen på dagtid at man forstår poenget med å ta vare på den: det blir skarpt lysere, luftfuktigheten synker masse og temperaturen stiger dramatisk. Såpass mye at man bare får lyst til å gå inn igjen, eller sette seg i utkanten av den og pause litt. En liten tankevekker.

Vel, får stikke å hjelpe Vara litt, i den grad jeg kan og får lov, hun holder i rattet med begge hendene, og godt er det.

AtlEric!

Flyttings...

17. desember 2007
Hei.
Da har Vara og jeg flyttet inn i bungalowen, selv om den ikke har bad eller do. Vi dundret inn i løpet av 20 minutter, før malingen hadde tørket. Ped laget en nydelig plante og blomster-dekorasjon på trappen, se bilde;



Vi har fåt inn seng og madrass og Vara årner og rydder, nesten mer enn jeg liker.
Hun er i Pattaya i dag og i morgen for å anskaffe mer ting til Cafeen og bungalowen. Det er bra, hun er svært fornuftig, men jeg merker mer og mer til at både hun og de andre Thaiene fungerer i følge en annen takt og rytme enn meg, samt at det fort blir slik at vi faranger (Thai for utlending) gir etter og følger deres rytmer fordi vi raskt merker at å prøve å få dem med på vår er vanskelig.
Her er noen bilder av bungalowen inni:









Vara vil ha glass i vinduene også, men det betaler ikke jeg. Det får være gensere! :-) Men hun har rett i at myggspray er smartere enn myggneting; det er sprekker i gulv og vegger, så netting hadde bare stoppet de aller mest forvokste insektene.

Vi hadde forsåvidt besøk av noe kakkerlakkliknende på sengen i går ettermiddag, stort nok til å synes på vedlagte bilder, men den må ha vært smart nok til å forstå og formidle til vennene sine at det var lite å hente hos oss.

Insekter synes å vaere programmert til å sjekke ut absolutt alt i sine omgivelser, uansett risiko. Og finner de noe som kan spises eller bygges med går det hemmelige insektmailer ut til alle som kan motta dem. Det er ingen vits i å drepe dem, man må bare flytte maten og la seg integrere.

Husleien på bungalowen er betalt ett halvt år på forskudd, ca. NOK 6000,- så slipper vi å tenke på det.

Det er rart og uvant å bo bak så tynne vegger, men deilig å bo i ett trehus. Var sørpe på innflyttingsfesten, eneste gangen jeg har vært det her, skiller meg litt ut fra mange andre faranger i drikkemønsteret siden jeg drikker mindre enn de fleste til daglig, men mye mer og lenger på fest. Måtte bare be Vara titte litt etter brillene mine morgenen etter for jeg husket ikke hvor jeg hadde hatt dem sist. :-)

Var hos Thaimassøsen i går morges: rett og slett en opplevelse; man kjenner hvordan gammelt blod blir presset ut av muskulatur og andre steder og satt i sirkulasjon igjen. Og jeg merker at kroppen kan beveges mer. Snodig at dette ikke er mer kjent i Vestens medisin, men det berører jo såvidt det jeg tukler ned en bok om.

Ellers er det lite nytt, jeg håper på å få renskrevet det jeg har fått til med boken til nå og sende den til forlaget ila. uka, hvis det ikke skjer for mange pluts-viklinger...

Mailes!

Atle

Vara's Cafe og cocktailbar++

22. desember 2007
Heisann.
Da er det bare å ønske velkommen til Vara's Cafe og Coctailbar i Kai Bae, Koh Chang, Thailand!



Vi åpnet i går, big time! Masse gjester og ikke hjemme før i dag tidlig. Veldig bra.
Jeg tror cafeen til Vara kommer til å gå bra, hvertfall med henne ved roret. Hun har fåt ei hun stoler på fra Pattaya, Nueng, 26 år, til å hjelpe seg og jeg tror nok at Lek, veninnen til Vara, kommer til å jobbe der og.
Til venstre for Cafeen ligger en av de Indiske skredderne, til høyre ligger Ting Tong bar.
Det er bare å legge seg flat og skryte villt av jobben Vara har gjort og gjør og jeg tror nok den kommer til å bære store frukter for henne. Hun har som nevnt fått hjelp av Mr. Ped, som har bar på andre siden av den Indiske skredderen til venstre for oss, og her ser dere mer av resultatet:










Her er baren utenifra igjen:



og her er ett bilde tatt fra andre siden, på litt lenger avstand:



Bilder tatt på dagtid kommer. I dag og i morgen er det stengt igjen pga. valget her.
Selv er jeg egentlig målløes over hva Vara har fått til, det er veldig koselig å sitte i Cafeen og det er hun som har bestemt omtrent alt, bortsett fra skrifttypen på skiltet. Mer som er vidunderlig koselig, denne gangen ett par bilder av terasse med kaffekrok på bungalowen som faren til Mr. Ped har bygget og ledet arbeidet med;






De har senere flyttet på 4-5 trær og store planter så utearealet har blitt svært koselig det og! Thaiene er utrolig flink til å gjøre ting koselig, men de har sin egen måte å jobbe på, som ikke er helt lett for en forvirret utlending å komme inn i. Ikke har jeg lov heller...

Så over til noe ikke så koselig: Vara og jeg har hatt vår første ordentlige krangel. Over en filleting såklart, og det er nok ett resultat av at jeg trenger mer plass, ro, min struktur og rom rundt meg. Det er en del ting hjemmefra jeg begynner å savne.

Saken var at de tok strømmen på hele øya her på torsdag, på ett døgns varsel... Forhåpentligvis fordi de skulle oppgradere noe, men uansett ble jeg så irritert at jeg etterhvert mistet tålmodigheten. Vara ordner veldig mye og det meste blir veldig bra, men det er litt uvant for meg f.eks. å ikke finne underbuksene mine fordi Vara har funnet en for henne enda ryddigere måte å organisere ting på, og da ble det skjærings når til og med hun slår ut med armene og sier at det ikke nytter å endre på at det er så lite ryddighet fra myndighetens side ovenfor egen befolkning og næringsliv.

En annen ting som har skjedd er at jeg har vært i Cambodia på det som kalles visarun for første gang. Det var ikke spesielt trivelig, må jeg dessverre si og det er tragisk å se hvor dårlig den Cambodianske administrasjonen klarer å benytte seg av den store ressursen som de har i sin egen befolkning, særlig hvis de hadde fått helse og utdanning.

Etter 20 minutters hvileløs tigging fra en 12-13 årig gutt og lillesøsteren og moren hans måtte jeg vise at jeg hadde penger for å betale for visaet tilbake. Jeg hadde også blitt mer eller mindre frivillig geleidet dit ting skjedde av noen unge menn som antakelig var taxisjåfører e.l. og ville gi dem tips. Når de fikk det ba de om og litt mer, sprang demningen og i løpet av 3-4 sekunder hørte jeg stemmer både fra høyre, venstre side og bak meg som vill ha penger. Da kjente jeg tålodigheten briste brått, og kroppen gikk inn i 'Fight or Flight' modus. Og siden jeg på ingen måte vil havne i konflikt med Cambodianerne i Cambodia, hvit som jeg er, ble det flight. Jeg bråløp unna, 10-15 meter mot grensen.

Ikke noen koselig opplevelse, men jeg må nok igjennom den igjen, hvis jeg skal være her...

Vel, til slutt ett delvis jungelbilde fra en tur Green Chang og jeg tok til sørenden av øya:



Vi mailes!

En uvanlig jul...

28. desember 2007
Mor´n..
Mor'n igjen, og god, jul, godt nyttår og det som hører med.

Mye har såklart skjedd siden sist, jeg er tross alt i tropene. Jeg skal prøve å ta det i kronologisk rekkefølge.
Men først, slik det litt for ofte blir synes jeg, noen bilder fra Vara's Cafe, på dagtid.
Hun årner og forbedrer der fortsatt, så selv disse bildene, noen dager gamle, får ikke med alt.












Men dårlig blir det ikke, det må jeg si!
En viktig ting som gjenstår er å oversette menyene til Thai, sa Thaier føler seg mer velkomne. Men først må Vara lande på hva som skal være på dem og hva det skal koste. (noe som sikkert hadde vært ferdig før åpning i Vesten, men her er 'planlegging' ett fremmedord. Jeg har gitt opp å prøve å forklare fordelene med det. (men ting blir likevel gjort, forbausende ofte til rett tid og ofte bedre enn hvertfall jeg hadde klart å tenke ut!..))

Det er ikke stapp fullt på Cafeen hele tiden, men det tusler innom en gjest i ny og ne.

Selv sitter jeg der bare unntaksvis, litt fordi jeg bedre og bedre merker at jeg trenger mer plass, ro og rom rundt meg.

Disse ukene har vært en storm av opplevelser og min arktiske hjerne, kropp og psyke er rett og slett fyllt til randen. Det som skjedde til slutt var at magen sa stopp ved å nekte å slippe ut noenting. Etter noen dager måtte jeg tone ned spisingen og etter en uke uten output bestemte jeg meg for å ta en pause og flytte meg, for å se om det gjorde ting bedre.

Dermed booket jeg 3 overnattinger i en bungalow på en rimelig resort i nærheten, THB 500/natt. Det ble magen lettet for, men når kvelden kom lurte jeg på hva jeg hadde gjort. For jeg kunne telle utelivsstøy fra hvertfall 5 forskjellige barer og restauranter, jeg hørte Norske og Svenske mer eller mindre fyllelyder og fikk flashbacks til tidlig barndom der jeg lå og ville sove mens de voksne drakk.

Så jeg flyttet meg igjen, det ble 'Checkout allready?' og 'Yes please', men her er hvertfall ett bilde fra den ikke-navngitte resorten, det vakreste jeg så mens jeg var der:



Dagen etter hadde jeg en plan, nå skulle ting bli bra.

Tidligere nevnte Lanna Cafe, i andre enden av Kai Bae i forhold til der Vara's cafe er, danner i tilegg til å være en deilig Cafe dessuten inngangsportalen til ett sted med det, sett i forhold til stedsnavnet, geniale navnet 'K.B. resorts.'

Jeg dro dit for å høre om de hadde 2 netter til meg. De hadde bare en, men samtidig som jeg hørte det så jeg ett oppslag som presenterte ett annet sted som jeg fikk lyst til å bo på. Så ting flasket seg på magisk vis.

Og magisk ble det. Bongalowene paa K.B. resorts er noe av det beste jeg har bodd i. Noen (kona til han som driver cafeen tror jeg, for hun er visstnok Japansk) har forstått at det er ett poeng med kvalitet og presisjon i f.eks. mekanikk som beveger seg, noe man kjenner med en gang man åpner døren på bungalowen. Skikkelig lås, tung, god dør, solid hengslet. Gardiner hengt på ordentlige trehengere, i nydelig stoff. Vinduer i 'persienneprinsipp' som åpnes med en liten sveiv, myggnetting innenfor. Og ett nydelig flislagt bad. Alt sammen for THB 1150,-, men det er også de billigste rommene de har. Likevel: man får mer for pengene enn på tidligere beskrevne Sea View, selv om sammenlikningen er litt urettferdig.

Bilder fra innsiden av bungalowen:






Og ett fra utsiden. Det er dette som kalles 'Fan villa 2 person' på websidene deres, og jeg hadde ikke engang behov for å kjøle ned rommet med vifta, siden jeg hadde ett vindu på hver side åpent.



K.B. resorts er ypperlig for familier, antakelig ett av de bedre her på Koh Chang. Jeg syntes det ble litt mange brølende Russiske barn og badebukse og bikinikledde faranger som gikk tur på betongstiene rundt veggene, men så var det og stappfullt når jeg var der.

Flere bilder, nå fra innimellom bungalowene:






I løpet av døgnet jeg bodde der skjedde det mer: Jeg hadde en date og syntes det passet svært ypperlig i forhold til at rommet jeg nå bodde på var såpass presentabelt. Jeg hadde dessuten lett halve dagen og funnet en offroader jeg kunne leie. Utleieren var en av disse solide Tyskerne man kan treffe her nede, en man umiddelbart forstår vet hva grundighet og kvalitet er, men som, i motsetning til Russerne foreløpig, har forstått at det hverken nytter å betale mere penger for, kjefte seg til eller forsøke å undervise i kvalitet til rett tid i alle ledd her.

Jeg følte meg trygg på at de 125cc jeg leide var i forsvarlig nok stand selv om oljelampa lyste konstant, noe utleieren var smertelig klar over.

Dermed begynte både flashbacks til en trivelig tid med en 600cc offroader jeg hadde for 15 år siden og en av de mest obligatoriske ingrediensene i 40-års krisa: man raller omkring på en motorsykkel man ikke kjenner i ett miljø man tror man forstår...

Til de bekymrede kan jeg si at sykkelen er tilbakelevert, skinnet er helt og utleieren fornøyd. Men æ vart skræmt ja, for selv om du har motorsykkellappen og en gang for lenge siden har lært hvor det er lurt å ligge på veien i forhold til svinger, oljeflekker, humper og trafikk har ikke nødvendigvis møtende minibusser med sjåfører som ikke vet at jorda er rund og tror på reinkarnasjon noe som helst interesse av forelesninger om slikt, rett og slett fordi de er det største dyret på stien!

Nok om den, det var alt i alt ett trivelig gjenmøte. Mye bedre å kjøre på rolig turtall, tyngste gir og jevn 40-60 hastighet og nærmest rulle igjennom humper, hull og alskens ujevnheter på veien mens man slapt lener seg på styret enn å hele tiden måtte bekymre seg for om det denne gangen har kommet ett hull eller en stein i veien som er stort nok til at de litt for små hjulene på Green Chang skal havne ut av kurs.

Men Vara ville ikke sitte på engang, hun syntes den var for møkkete og slett ikke pen nok og sa dessuten at jeg heller fikk ha "pujinger" der, som er lokalspråk for, vel, jeg trodde det var ungjenter, men det er visst dekkende for damer i alle aldre.

Dermed tilbake til daten, noe som blir en kort historie, for hun ringte 10 minutter etter at vi skulle ha møttes og kom i løpet av samtalen frem til at hun hadde vondt i magen og ikke kunne komme. Det var den planen.

Jeg tygde litt mat alene igjen i en av de vakreste solnedgangene jeg noengang har sett, på stranda til K.B., og var sur nok til å ikke gidde hente fotoapparatet.

Etter en hvileløs og alkoholfyllt natt jeg ikke vil skrive mer om var det checkout og 'kop kun khap mak mak' fra K.B., hvor jeg neppe etterlot noe heldig inntrykk av meg selv, i forhold til de mer stabile familiefolka...

Vel, ny dag og blanke ark igjen.

På K.B. hang det som nevnt ett oppslag om noe som het 'Forest Mansion' og samtidig med check in og at jeg viste interesse for dette skaffet de meg en bungalow der neste natt. Så jeg putret meg rolig i den retning jeg hadde blitt anvist at det skulle ligge, litt inn i jungelen på øya, like ved inngangen til en av de 3 fossene.

Og er du glad i natur kan jeg anbefale dette stedet. Ingen webside e.l., men bungalower bygget i leca med tykk orangemalt murpuss (det de kaller 'betong' her) og gulv av samme type. Det gir litt bunkersfølelse, men de har varmt vann, aircon, kjøleskap og tv. Og det er ikke mobildekning! Og veldig lite trafikk, men mye naturlyder! Inne i bungalowen, med alle dører og vinduer igjen er det det stilleste jeg har opplevd siden jeg var i Norge, snart 3 måneder siden. Deilig! Faktisk bedre enn jeg trodde, jeg skal booke 2 netter til der i neste uke.

Bilder: ett fra inngangsdøren, mot 'resepsjonen'



En av en av bongalowene, legg merke til at man kan gå opp på taket og kose seg.



Ett av 'restauranten', med min leiesykkel nest ytterst til høyre.



Og 2 av rommet, som i tilegg til å være omtrent lydtett, kjølig og det mest solide jeg har bodd i her dessuten hadde rund form! Noe som gjorde opplevelsen enda bedre.






Etter å ha sovet ut endel dro jeg uttpå ettermiddagen, ikke noe sted for å kjøpe ananas til Vara, men innover mot inngangen til fossen ved Klong Plu. Etter å ha betalt dobbel Thai-pris, i alt THB 200, fikk jeg inngangsbilett og lusket rolig innover på den godt oppgåtte stien igjennom jungelen. Her var det dessuten satt opp ett og annet opplysningsskilt angående flora, fauna og vannets krestsløp, så de lokale naturvernmyndighetene viste seg fra en god side. Øya er jo tross alt ett naturreservat.

Noen bilder fra foss, badekulp, jungel og elv:












En fin tur, ypperlig som første-jungeltur, selv om det går såpas mye folk på stien at du her heldig hvis du opplever å se/høre noe annet enn planter uansett hvor lenge du står stille og venter.

Nær bungalowen var det derimot slett ikke umulig å treffe skapninger man kan ha delte meninger om:



Fantastisk skapning synes jeg. De lengste bena var vel å sammenlikne med min lillefinger, men likevel så jeg henne ikke før jeg var en halv meter unna. Jeg hadde tenket til å prøve å ta bilde av hvordan ett tre her nede ofte får selskap av både 3 og 4 andre planter eller trær når de vokser opp.

Siden ett bilde sier mer enn ca. 1357 lange ord tok jeg dette bilde i dag tidlig:



I går kveld skulle jeg ut for å kjøpe litt vann og tok ett skritt opp på denne broen, som var på veien mot bungalowen jeg bodde i. Det var mørkt såklart, men det hang ett lys der for siktens skyld. I det samme jeg satt foten ned så jeg noe ca. 3-4 cm. bredt som bevegde seg på tvers av broen, like ved den hitterste kanten. Det tok meg sikkert 2 sekunder å oppfatte at det var fraktarbeidende maur. Mange arbeidene maur. Men de må ha kjent vibrasjonene av at jeg hadde satt ned foten ca. 20 cm. unna dem, for formasjonene ble brutt og ganske kaotiske. Men 10 sekunder etterpå var de igang igjen. Fasinert av samarbeidet dem imellom satt jeg på huk og så på mens øynene vente seg til mørket. Alle holdt seg i rekkene og det var nesten mer som å se noe som rant, en væske med partikler i, enn en gjeng individer som jobbet i flokk.

Fasinerende!

Men så begynte det, for jeg ble var noe større, men liknende noe når jeg skulle støtte meg på rekkverket på venstre side: joda, der var det den samme trafikken, men ca. 3 ganger så mange! Og på rekkverket på den andre siden også! Og på stolpene opp og ned.. På begge sider!

I ett lite øyeblikk måtte jeg motstå ett rykk av panikk for der stod jeg altså, midt blant millioner av maur på alle kanter, uten at de brød seg filla om meg. Det var det travleste og livligste jeg kan huske å ha vært i, og det sier ikke lite, selv om jeg fortsatt ikke har vært i Bangkok. Det var bevegelse overalt i hele synsfeltet, men siden hvertfall 85% av dem holdt seg i rekkene ble det ganske raskt mer vakkert enn skremmende.

Ett tips til deg som måtte få oppleve noe liknende: prøv å puste mykt ut på en av rekkene og se hva som skjer... :-)

---

Jaja... Det var vel det meste av det som har skjedd. Jeg får runde av med å forsiktig ytre litt i forhold til relasjoner jeg er mer eller mindre avhengig av og viklet eller blandet inn i.

Først vil jeg si at ingenting av dette hadde vaert mulig uten Vara's hjelp. Hun lærer og viser meg mye, men jeg kommer nok ikke til å bli slik hun skulle ønske. Jeg har bilde av en sta Nordmann på vei over arktisk is (Børge Ausland) i Cafeen for å prøve å hinte henne om både Norsk stahet og hvor annerledes det er der, men jeg vet ikke om Asiater er interessert i slike hint i det hele tatt...

Nå er jo jeg gjest her og bør såklart tilpasse meg, men det er ikke helt lett når man lett kan lage logiske forklaringer (som de er fasinerende uinteressert i) på hvorfor stø struktur er bedre enn stadige småoverasskelser. For eksempel.

En annen ting som forvirrer endel er at Vara hele tiden understreker at jeg er fri til å gjøre hva jeg vil, men likevel lurer hun svært mye og ofte, gjerne i en litt spøkende og smilende tone på om jeg har savnet henne, hvor det var best å bo, om det er 'checkout' snart og liknende, samtidig som hun, trygg på at vi skal spise middag sammen, kler seg fantastisk. Joda, hun er på jakt etter en boyfriend, som hun sier, og jeg har fått forsikringer om at det ikke er meg, men det er ikke helt lett å vite hva jeg skal tro.

En tredje ting jeg ikke helt vet hvordan jeg skal gripe an er at storfamilien som jeg og Vara bor på eiendommen til og som har bygget bungalowen vi bor i (som jeg nå skal flytte tilbake til) nå mens jeg har vært borte dessuten har satt igang å totaloppgradere hele vann og avløpssystemet til alle bungalowene der. Så hemmelig forblir det hvis du forteller en Thai at du ikke har fått ut noe på driter'n den siste uka, rett og slett fordi de har ett så naturlig forhold til noe som jo egentlig er ganske naturlig. Vel, dette er jo svært bra og flott, og jeg føler meg mer priviligert enn jeg fortjener. Men det skremmer meg litt og for gjør de dette bare for at jeg skal trives kan vi ha ett litt skummelt skjær foran oss; jeg trenger mer plass enn Vara kan gi meg, uansett om badet er bra...

Time vill sjovv.

Det jeg merker er at jeg uansett må ha 2 overnattinger til på Forest Mansion. Neste uke. Etter det skal vi ha 3 overnattinger i Bangkok pga. pass til Vara + småting til Cafeen, så får vi se hvordan det går.

Hurra, nå fikk jeg jo ut masse her, da kanskje det løsner andre steder og! :-)

Mailest.

Atle

Tarzan i underbuksa blogger videre..

7. januar 2008

God morgen fra jungelen!

Da har jeg flyttet ut fra bungalowen og inn i en bygd av betong her på Forest Mansion. Det ble for tett, for tynne vegger, for lite forutsigbarhet, og for mye uro og konstant aktivitet rundt meg til at jeg fant hvile til slutt. Her er det bare jungellyder, og inni betongbunkeren er det knapt det. En kontrast av dimensjoner, men magen har startet igjen og liker seg meget bedre.
Ok. Da vet jeg det om meg selv..

Det har som vanlig skjedd mer enn jeg rekker skrive om men noe skal nevnes.

Jeg ble påkjørt bakfra her for noen dager siden. Bare blåmerker og materielle småskader, men situasjonen hadde neppe hverken skjedd eller utviklet seg på samme måte i Europa. Jeg måtte krysse møtende kjørebane for å parkere, rett ved Cafeen og hadde en bil bak meg som hadde sakket farten. Bak der igjen kom det en motobike med en ung Thai på, og når jeg var ca. 1/2-veis over kjørebanen hørte jeg ett tuuut og noen skrape og knaselyder jeg ikke fant assosiasjoner til, og joda, den unge Thai-motobike-føreren hadde prøvd å kjøre forbi både meg og bilen på den meteren som var til rådighet...
Vi kom oss begge på bena igjen, bilen forsvant, og jeg begynte å spørre om han var ok mens det sakte demret for meg at dette kanskje ble vanskelig å løse.
Nueng, ei ung jente Vara er tante til og som jobber i cafeeen hadde kommet løpende og ringte til Vara. Den unge Thaien må også ha ringt til noen for ett minutt eller to etterpå var vi sikkert 8-10 mennesker, en Nordmann og resten Thaier, samlet til diskujon rundt ulykkesstedet. Jeg ville unngå bråk og forberedte meg på å betale, selv om skydsspørsmålet etter min mening var krystallklart hans.
Det interessante var at alle andre også visste at _jeg_ ville måtte betale. Hva som var skjedd, om det kunne vært ungått, hvem som gjorde mest feil osv. virket helt uinteressant, selv om merker både i veien og på motobikene tydelig fortalte hva som hade skjedd. Spørsmålet, og det jeg fikk hjelp med, var hvor mye/lite jeg skulle betale...

Det er to ting jeg som vestlig setter spørsmålstegn ved ut ifra dette: For det første ville jeg tenkt ett hakk lenger enn den unge mannen og ikke kjørt forbi i det hele tatt, for det andre ville skyldsspørsmålet vært interessant, sett utifra om ulykken kunne vært unngått og om noen av partene kan lære noe til neste gang.
Mye tyder på at det ikke fungerer slik her... Her prøver man, og det som går det går. Det som ikke gikk får den som var innblandet i det og overlevde med ressurser nok til å rydde opp i det rydde opp i hvis det er noe å tjene på det...

Det er kanskje dette som ligger til grunn for at det skjer så mye som det gjør her, både bra og dårlige ting. Det bygges og utvikles, men det er også endel både halvferdige og forlatte eller utprøvde, men oppgitte bygninger og andre prosjekter her.
Jeg får faktisk endel assosiasjoner til hvordan det virker som om f.eks. maur jobber. De forsøker alle muligheter og det som virker bygger man videre på, helt til det eventuelt raser og man må bygge det helt pånytt, men utifra ett annet og forhåpentligvis mer solid grunnlag.
Der vi er tregere og planlegger og regulerer før vi eventuelt gjør noe som helst, der prøver de ting ut, så enkelt og billig som mulig til å begynne med og gjerne med livet som innsats. Folk er det jo nok av...

Vel, hva kan jeg si om hvilken tilnærming som er best, jeg er jo ´bare´ en utlending.
Vel, jeg takker Vara og Nueng m.fl. for forhandlingshjelpen jeg fikk. Det ble ikke dyrt, den unge Thaiføreren beholdt maska, men jeg har oppdaget nye farer, igjen. Fra nå av parkerer jeg i veikanten til all trafikk har passert hver gang jeg må krysse møtende kjørebane. Inntill jeg kjører ett tungt beltedrevet og pansret kjøretøy. ;-)

Mer; Vara og jeg har vært i Bangkok.
Ikke mye vakkert å ta bilde av der desverre, men, som det meste den første gangen man opplever det, interessant!..
Jeg vil mene at mine jungelturer var god forberedelse på å møte Bangkok, selv om dyra man eventuelt møter i jungelen er lettere å forholde seg til enn enkelte mennesker man kan møte i en tettpakket og "ekte" storby som Bangkok. NYC er lugn i forhold. Bangkok var akkurat så kaotisk, enorm, støyende og uoversiktelig som jeg regnet med. Omtrent som løvverket i jungelen. Desto mer du ser på det desto fler detaljer blir du oppmerksom på. Men i Bangkok er det betongbygninger og asfalt, ikke tre og blader. Jeg skjønner hva som menes med tekstlinjen One night in Bangkok and the world's your oyster. Igjen er jeg takknemlig for å ha Vara på min side. Vara hadde en nevø som bor i Bangkok og tok oss med omkring. Shoppingsentrene er like store som de Amerikanske, men har antakelig enda flere og både billigere og dyrere klær siden alt lages på denne siden av kloden og siden Asiatene, når de har penger til det, kan være like rå i sin forfengelighet som i sine forbikjøringer. Mao. råere enn oss vestlige. Vi kjørte Tuk-Tuk såklart, de har motor alle sammen nå, men det ble for mye eksos for meg, selv om sjåføren stoppet motoren hver gang vi ble stående ett sted. Men jeg anbefaler det likevel, for opplevelsens skyld. Se bilder:






















Se f.eks. bildet over: Hvordan fikk de den turistbusen inn dit den er parkert?
Jpda, Thaiene får til det umulige, selv i ett kaos intet kan ha oversikt over.

I Bangkok bodde vi dessuten på ett hotellrom uten vinduer... Mange etasjer opp ja, men ingen vinduer fordi rommet var midt i bygget. Alt areale utnyttes, inni bygningene så vel som på gaten.

Vel, nå er jeg alene tilbake her i betongbunkeren i jungelkanten ett par dager før jeg får besøk fra Norge. Gleder meg til det, det blir bra å få snakket litt Norsk igjen. Men som vanlig er det ting jeg må få gjort før det, tiden går altfor fort, så jeg får bråavslutte dette inlegget nå...

Atle

Tøffelhelt Beckmanns nyeste konflikter.

21. januar 2008

Hei..

Ett lite blogginlegg fra jungelbeboer Beckmann, så vet dere at jeg lever.

...nå er jeg en ekte tøffelhelt, og vet endelig hva det betyr..
Jeg fant en liten skorpion på gulvet under underbuksa mi i morges. 1.5cm kropp, kanskje, men oppimot 5 med utsrtrakte klør og hale, se bilde;



og



Den var ganske rask til bens og siden små insekter gjerne har sterkere gift enn store tok jeg ikke sjansen på å eskortere den ut, selv om det hadde vært det mer Buddhistiske å gjøre. Men den hadde antakelig funnet veien inn igjen, siden jeg er det varmeste i lang omkrets om natten, så jeg tøflet den i hjel. Tøffelhelt Beckmann dæljer til...

Hun i resepsjonen ble litt bekymret da hun så den, de var visst ikke så vanlige, så det var nok greit at jeg så den før jeg hadde skremt den til selvforsvar mot edelstenene mine... Jeg henger vel opp tøyet heretter, selv om det antakelig var den samme skorpionen jeg i panikken som oppstod allerede før jeg så hva det var eller hvor det ble av børstet noe bort fra skjorten min i går morgen. Det var hvertfall noe med samme farge og størrelse.

...mye tenkt, men intet sagt om hvor den kan ha kommet fra. (Asiatene kopierer det meste, og "nøkkelen" til døren til bungalowen er mest for syns skyld..)

Cafehistorien begynner å bli litt mer komplisert:
Thaiene forventer at jeg følger og tar mer og tettere vare på Vara og Cafedriften hennes enn jeg både trodde var nødvendig, hadde tenkt til, og, det mest kompliserte av alt, mer enn jeg har utviklet evner til... For man lærer ikke hverken å gi omsorg eller se andres signaler av å vokse opp med foreldre for syke og ubalanserte til å gi den omsorg ett oppvoksende menneske trenger. En stor bonusulempe med den type oppvekster, som i sin tur legger grunnlag for mye bonustrøbbel senere, særlig i ett samfunn grunnlagt på konkurranse.
Dette ser jeg i ettertid at jeg burde tenkt på på forhånd, men i ens uvitenhet skal det godt gjøres å gjøre annet enn feil...
En annen ting er at jeg kan ha forårsaket at Vara har mistet noe ansikt i de faste øybeboernes øyne ved at jeg har flyttet fra henne og bungalowen Lek¨s familie bygde. Og videre, kanskje at de og opplever det slik; de dro igang ganske bra oppgraderinger av eiendommen rett etter at jeg kom inn i bildet. Jeg har spurt Vara om det har noe med meg å gjøre men fått til svar at det ikke har det.. hmm..
Vara er ikke typisk gjennomsnittsThai, hun har vært litt omkring både i Asia og Europa, og sier at hun ikke bryr seg om dette med hva andre sier, men hun vil sterkt at vi skal sees mer og oftere sammen enn vi har gjort sist uke likevel, og her om dagen fortalte Mr. Ped meg det samme...
Enn videre frykter jeg at de ikke har fortalt foreldrene, de eldste i familien, at jeg har flyttet i det hele tatt...
Hm...

Dette blir for heavy for meg kjenner jeg.

En mange tusen år gammel uavbrutt skambasert holde-maska - kultur klarer jeg ikke hverken tilpasse meg eller endre.
Jeg skjønner at jeg har gjort en tabbe ved å ikke insistere på å leie to forskjellige rom til Vara og meg å bo i hele veien, fordi for meg blir dette tilbake til ´late som vi har ett forhold vi egentlig ikke har´- tilstanden som jeg fikk grundig nok av i de 25 første årene av mitt liv i forhold til særlig min mor. Å redde hennes ansikt utad kostet meg mye av min barn-, undom og voksenliv og kroppen min kommer rett og slett til å svikte meg hvis jeg prøver å gå inn i det igjen.

Enda en ting er at det kanskje ikke var Varas hemmelige drøm å starte en Cafe eller bar i det hele tatt... Slikt kommer også frem nå...
Hun har jo designet hele greia fra bunnen av og gir uttrykk for at det nok heller er design hun vil jobbe med, det er hun dessuten veldig dyktig til. Så jeg burde nok gravd mer i hva hun ville gjøre og ikke bare antatt at hun ville eie ett serveringssted. Joda, som antatt hun kan bransjen her i Thailand, etter 30 år i Pattaya, og hun er flink, også etter Vestlig målestokk, men det er på interiør og klesfronten hun virkelig skinner. Jeg angrer litt på at jeg ikke ´intervjuet´ henne dypere og ble bedre kjent med henne før jeg blandet penger inn i det. Jeg har kjent henne i to år, men bare fra barstolen i Pattaya.

Tabbe, som andre forhåpentligvis kan unngå.

Vel, jeg går nok ikke dypt inn i barmhjertighetsprosjekter igjen, særlig ikke i en fremmed kultur.

En annen lærdom er at selv om jeg har blitt flinkere til å fokusere på det (lille) jeg vet jeg vil her i livet er jeg ikke flink nok til det enda. Ideen om å hjelpe ett menneske, helst kvinne, til å realisere en drøm har vært med meg i minst 10 år, men det er altså både mer krevende og komplisert enn jeg trodde og blekner dermed som noe jeg kan få til godt.

Så igjen må jeg kjøle ned bokprosjektet litt for å være mer tilstede i Cafeen til Vara. Hvertfall så lenge jeg er her, så får vi se hvor lenge det blir, jeg begynner å bli mett av alle nye ting og alle overazzkelser... :-/

Jeg har vært på en visumforlengelsestur til.., vel, til samme grenseovergang over til Cambodia. Same, same as last time, but (selvfølgelig) different. Denne var mye mer slitsom enn forrige gang, men annerledes. Det som transportmessig skulle vært plankekjøring med en og samme minibuss begge veier, slik det var sist, ble nå til 4 minibusser, 3 taxier, en motobike og _mye_ lenger tid. En forklaring er det liten vits i å be om. For selv om du med sikkerhet vet at de forstår hva du ber om og du forstår det de, alltid hjelpsomt, svarer kan det de sier godt være noe de finner på i farta for å slippe å miste ansikt...
Dessuten så jeg denne gangen ett oppslag ved siden av luka til grensevakten som sjekket og stemplet passet mitt som sier at man bare har lov til å være i Thailand i 3 måneder i læpet av en 6-måneders periode.
Jeg er nå inne i min 4. måned de sise 6 måneder, og dermed overlatt til grensevaktens humør og dagsform...

Jeg har fått besøk her, og det setter jeg pris på. Grethe har kommet og det er godt å ha noen å snakke Norsk med, man mister mye identitet og blir ganske funksjonshemmet av å ikke kunne kommunisere på det språk man kan best. Alle innvandrere i Norge vet også det vil jeg tro.
Hun tok ett stilig bilde av meg her om dagen, det kom en annen liten kar på beøk hit til bungalowen også: vi trodde det var en sort, like liten skorpion uten hale, men den hadde god spenst for mens jeg blunket med øynene hadde den hoppet sikkert 10 cm og over på ett bilde på veggen. Når jeg fikk lirket den ned derfra og på en pute jeg holdt under spant den en tråd og hang seg fast i den. En liten edderkopp med noe som liknet mikro-hummerklør med andre ord. Den havnet etterhvert over på puta og tøffelhelten i meg våknet til nye bravader. Grethe fikk tatt ett bilde av med bærende på pute og Croc-sko på vei ut av døra;

Hoppekopp;
..det satt en til (den samme?) på skjermen på Macen noen dager senere)


og tøffelhelten i truende positur;



Takk Grethe! :-)

Hm: ukjente skorpioner og edderkopper, å uvitende bli viklet inn i relasjonssystemer som pluteslig virker mye mer konservative enn noe jeg har sett i Norge, dype flashbacks fra en oppvekst jeg prøver å fordøye og bli kvitt, og å bli klar over at jeg bryter oppholdstillatelseslover Thaiene har laget...
Er det noe som forsøker å fortelle meg at jeg bør fremskynde hjemreisen tro?...

Velvel... Nok for nå, mer etterpå...

Tøffelhelt Beckmann

Ute etter Cola mot fyllepsyken

26. januar 2008

Hei.

En liten dramatisering av gårsdagens indre liv:
-
De sier at Coca Cola er stabiliserende etter å ha vært på fylla, så siden jeg har vært på fylla natt til i dag, hvilt i hele dag og mørket nå faller på her i jungelen føler jeg at det er passende tid til å teste ut det.. De bilalarmlydlignende eller hvinende og blodsugende flygende insekter våkner og skal finne hverandre og kose seg eller finne meg og spise, da passer det bra å gå ut og sjenke de litt alkoholholdig blod.
Her hvor kristendommen flere ganger har måttet gi tapt har Coca Cola Company hvertfall klart å holde fortet, så jeg regner med at familien som av økonomisk nødvendighet bor i og driver matbutikken som er åpen hvis de ikke sover alle sammen har en boks selv om det sikkert gir dem ubehagelige assosiasjoner i retning av nokså nylig bombing, krig og ødeleggelse bare timers reise herfra.

Det er tydeligere og tydeligere for meg at mye alkohol brått når man ikke er vant med det aller først bedøver de høyeste, mest etiske og de mest fornuftige deler av hjernen, mens de motoriske eventuelt blir bedøvet senere, for igjen har jeg gjort ting i fylla som jeg ikke engang ville kommet på eller vurdert i edru tilstand, eller i Vesten.

Og nå får jeg altså litt av straffen fordi jeg må tusle alene gjenom mørket langs asfaltveien igjennom betongkonstruksjonene og blikkskurene de ca. 300 meterne det er til butikken med Colaboksen, samtidig med at de tidligere bedøvde delene av hjernen litt etter litt begynner bli klare nok til å tygge på og konkludere omkring hva jeg har gjort i natt og hvor lite kompatibelt det egentlig er med at jeg er hvit, og fremmedkulturell gjest i dette landet.
Fillern...

Hadde man kunnet materialisere angeren jeg føler hadde jeg kunne sendt den ned for å kjøpe, eller, som "økonomisk rike" jeg, hvertfall her, føler det, _hente_ Cola. Istedet må jeg selv ta på meg underbukse, sort shorts og hvit ermeløs helsetrøye og rusle ned. Ingen grunn til å pynte seg.
Heldigvis er det slak nedoverbakke og ingen hull eller ujevnheter i veien, ingen svinger engang, så jeg har en mulighet til å klare å balansere både kropp og all anger uten at det skjer noe som går ut over noen. Og hvis jeg er snill, stille og forsiktig i butikken, finner Colaen og noe til jeg vil ha men ikke vet helt hva er enda, får kontakt med og er ydmyk mot noen som kan ta imot pengene det koster, jeg forstår beløpet de forteller meg, jeg ikke har glemt penger, og dessuten har med nok uten at det er for store sedler, ja da går vel handelen greit og friksjonsfritt.
Tror jeg.
Og da kan jeg snu og begynne å gå tilbake med den lille seieren innkassert, noe som bør gi inspirasjon til å klare den milde, men mørke motbakken på asfaltveien gjennom jungelen til den trygge betongbungalowen jeg bor i.
Planen er lagt.

Jeg må konsentrere meg for å slappe av, men det er det desverre ikke første gang jeg gjør, så det går ganske greit, egentlig.
Men angeren er jeg ikke vant til, og jeg håper jeg ikke blir straffet for hardt av virkeligheten og livet i løpet av denne turen, slik at jeg får en sjanse til.

For denne gangen har jeg altså både gjentatt og tilført en ny dimensjon til en tabbe jeg trodde jeg hadde lovet meg selv å ikke gjenta, i og med den øker sannsynligheten for at jeg havner på tvers av ett åndelig grunnlag hos vertsskapet dramatisk, enda jeg selv er enig i dette grunnlaget. Skyldig på alle punkter altså. Men i denne kulturen er det ikke nok å "legge seg flat".
Ikke bra. Og jeg kan ikke bare skylde på fylla heller.
Jeg *er* jo her, det er mitt problem uansett..

Og dessuten er det ett par steder jeg har glemt å betale regningen...
..det blir spennende å rette opp i i dagene som kommer.

Venter det noen på meg der ute i det totalsorte mørket? Er det på grunn av noe jeg gjorde i natt? Har jungeltrommene jobbet på spreng om den lille farangen?

Vet ikke, og det er bare en måte å finne ut det på, jeg håper jeg ikke blir fratatt muligheten til å vise meg selv at jeg kan ta dette på alvor og endre noe så jeg ikke begår samme type tabber enda en gang til. I morgen kan jeg for eksempel betale den øllen jeg, etter det jeg husker, plutselig og impulsivt reiste fra på byens mest populære utested.
Deretter kan jeg planlegge avreisen herfra.

På vei nedover veien kommer jeg brått på at det ett stykke nedi her, på høyre side, kan være en hund som antakelig ikke vet hvem jeg er og som derfor helt sikkert vil knurre og bjeffe litt når den om litt får ferten av meg. Det er sjeldent noe å bekymre seg over, det er folk i nærheten. Men jeg er ute etter Cola, og trenger ikke øve meg på å ikke bli stresset av halv-ville og evig sultne hunder som bjeffer "Hvem er du?!?" og/eller "Hold avstand!" til meg. Jeg trenger ikke øve på å unngår å gjøre på meg når de gjør det. Jeg unner meg ett lite håp om at den enten ikke er der eller kjenner meg igjen som snill og fredelig. Og heldigvis; jeg hører ikke så mye som ett boff mens jeg sakte nærmer meg betong og metallplatekonstruksjonen butikken er i, og takker for det helt fra jeg passerer der jeg mener den er og til butikken.

Halve turen er tilbakelagt og så langt alt vel. Men nå må jeg engasjere meg, i de neste minuttene vil det være interaktivitet med meg som den ene parten i butikken. Handel har alltid vært en av de tidligeste broene kulturer imellom, men Norsking som jeg er er jeg ikke spesielt flink til det.

Vel, enten er de lokale Thaiene glasscolafantaster eller så går det ikke så mye Cola her, for jeg ser ingen Colabokser, mens en god gammeldags 0.33l Colaflaske med rød metallkork derimot viser seg elegant frem fremst i raden av sine kloninger på nest øverste hylle i brusskapet som jeg kan se fra veien.
Takk.
Ikke langt unna står en av de for meg nå velkjente og gulhelemballerte plastflaskene med Kinesisk grønn iste med sitronsmak. Da var det visst det som var det andre jeg skulle ha. Jeg tar dem begge ut mens en av familiens minste, en disiplinert og bestemt liten gutt på omtrent 5 år sier noe på Thai som jeg forstår er ett tall og som jeg burde ha visst hva betød. Jeg er ganske sikker på at jeg har nok penger med meg og gir ham en av de 3-4 sedlene jeg har tatt med, alle sammen har den minste notasjonen sedler her har.
Samtidig med at jeg slipper den skjønner jeg at han forventer å få en til og jeg må bråkonsentrere meg for å temme frykten for å bli lurt og igjen påminne meg selv om at man alltid kommer lenger med tillit enn mistillit såfremt man ikke risikerer noe man ikke kan tape. Dessuten skjønner jeg, når jeg ett tiendels sekund etterpå har fått tenkt etter, at 2 leskedrikker koster litt mer enn det han har fått til nå, så før han har rukket å begynne å vente har han fått en til.
Jeg kjenner at jeg er imponert over hvor naturlig han ba om og mottok pengene. Ikke mange 5-åringer jeg har møtt hadde kunnet, eller, mer presist, måttet kunne gjøre det, men denne gutten hadde gjort dette før ja, antakelig i årevis allerede. En handelsmann in spe. Like rutinert kommer han tilbake med 5-6 mynter i vekslepenger til meg, jeg takker så høflig og diskret jeg kan på deres språk og putter dem i lommen bevisst uten å sjekke hva de er verd.

Så går jeg ut fra under taket som utgjør ytterste del av butikken, passer på å ikke hverken tråkke på, snuble i, sparke borti eller på annen måte forstyrre løshunden som ligger der i veikanten og sover og begynner å glede meg til jeg kan ta en slurk eller to av de sukrede væskene.
Jeg vet at jeg ikke har brusåpner i bungalowen, men jeg vet og at nød er oppfinnsomhetens mor så jeg er ikke så veldig bekymret for at jeg skal måtte bli drastisk for å unngå skuffelse og bitterhet.

Jeg finner ut, delvis ved deduksjon og delvis ved erfaring, at det er lurt å holde en flaske i hver hånd i stedet for begge i en og kjenner faktisk en viss trygghetsfølelse spire frem ved å holde i noe som er litt tungt og hardt. Men etter ett sekunds arbeide med en av de noe omtåkede, men sakte oppvåknende delene av hjernen kommer jeg frem til at siden jeg ikke har kompetansen til å bruke dem som våpen antakelig er bedre å tilby dem som gaver eller rett og slett slippe dem hvis noe jeg burde kunnet kommunisere verbalt med skulle dukke opp foran meg og insistere på å skremme meg. Men hunder og annet med skarpe tenner drikker ikke hverken Cola eller iste, så der kan vekten og konsistensen til glassflasken være god å ha som "argument". En boks hadde ikke vært mye å rutte med.
Godt å merke at hjernen fremdeles fungerer inni der, selv om tankerekkene er litt uvante i forhold til f.eks. å programmere en datamaskin. Men den er jo ett overlevelsesinstrument, og nå går den på ett lavere gir.

Jeg rusler rolig nesten midt i veien gjennom mørket oppover veien mot det klart lysende skiltet ved innkjørselen til der jeg bor mens jeg blir våt og kald på hendene av kondensen på flaskene.

Så ser jeg noe.

Tror jeg.

En skygge av noe hvertfall like stort som meg som står på andre siden av veien ett stykke lenger oppe og til høyre for meg..
Eller er det noe som beveger seg mot meg?
Er det ett menneske?
I så fall en mørkhudet person med bar overkropp og mørke benklær.
Slik fattige, men sterke pga. mye hardt utearbeide er..
Har han fått betalt for å overrasske meg?

Eller er det egentlig bare en del av ett tre eller noe slikt?
Jeg temmer frykten uten å gjøre tegn til å stoppe eller endre kurs.
Jeg får svaret om noen sekunder..

Noen skritt senere begynner en hund, menneskets eldste venn, det mest naurlige og kanskje beste varslingssystem i forhold til alt fremmed ute i mørket, å gjø.
Den er i nærheten av menneskene som sitter i ring nær bølgeblikkskuret til venstre for meg, kanskje 10 meter unna. Joda det er noe der, noe som den fastboende hunden ikke kjenner igjen lukten av og jeg ikke kan se annet enn litt av omrisset på. Og det kommer gående langs veien mot meg, på to ben av høyden å dømme.
Jeg blir redd igjen og begynner å planlegge hvordan jeg skal hilse, men kommer frem til at jeg ikke kan hilse på noe(n?) jeg ikke kan se mot den helsorte bakrunnen. Hverftall kan jeg ikke se noe enda selv om han umulig kan være mer enn 7-8 meter foran meg nå. For med den høyden må det da være en mann?
Fillern..
Jeg følte da litt at noe så på meg da jeg gikk nedover, gjorde jeg ikke?
Dette er skumlere enn dataspill - her har jeg tross alt bare ett liv..
Jeg velger å avvise spørsmålene og tvangs-arkivere minnet av følelsen jeg er i, i arkivskapet der jeg har annen egengenerert grunnløs frykt som jeg aldri kan finne ut om det var grunnlag for, og istedet konsentrere meg om nuet. Det er uansett der svarene på dette snart skal gis.

Så kommer det ett rødt lys, sånn ca. i hoftehøyde. Jeg tenker det er en indikasjonslampe på noe elektronisk, f.eks. en lommelykt. ..den kan man slå med.. Det kan og stemme med at det like etter beveger seg, han kan ha den i hånden, men like etter det igjen har hukommelsen funnet ett beroligende bilde av det som dette etter all sannsynlighet er; en sigarettglo i hånden på en kar som antakelig er ute i samme ærend som meg, på vei fra der han bor til butikken like nedenfor for å kjøpe noe. Eller kanskje treffe noen. Den svingende røde sigarettgloen passerer meg på andre siden av veien uten å lage noe lyd, så jeg lager ingen jeg heller...

Vel tilbake i betongbungalowen begynner jeg å skrive denne historien, og belønne meg selv med Cola og iste.
Og joda, det virker.
Dessuten får jeg øvd meg på å skrive det jeg håper skal bli engasjerende, lettleste og innholdsrike supersnutter. Stykker som ikke er for lange og får mye ut av nesten ingen og egentlig hverdagslig handling.
Så kom det kanskje noe positivt ut av denne fyllekula likevel..
-
Atle

...men hvis det var en fastboende Thai på vei til butikken, hvorfor gjenkjente ikke hunden lukten hans?..

Vel, jeg reiser nordover om ikke så lenge. Men først må jeg fortelle det til Vara, Lek, Mr. Ped og andre, så det blir ett pent brudd, selv etter det de er vant til.
..det er flere enn Asiater som kan "holde maska".

The last innlegg..

15. februar 2008

En siste avrundingsblogg her fra hotellet hjemme i Oslo, med det mest positive raskt oppsumert og litt om hva ting strandet på til slutt.

Thaimassasjen var bra!
Bra nok til å være verd en tur i seg selv, og definitivt noe for Norsk helsevesen.
Ta en måneds helseopphold på Koh Chang og ta 2 timers Thaimassasjer f.eks. hver tredje dag hos ett massasjemenneske du og din kropp har funnet tonen med og klarer ha tillit til, på tross av at det der og da kan gjøre veldig vondt. Du får gammelt blod som har ´satt seg fast´ i musklene i omløp igjen og det forsfrisker både fysikk og psyke samtidig som kroppen sakte blir mer fleksibel.

Varmen var deilig.
Endelig slapp kroppen selv å produsere all varmen som må til for å holde den i gang, Det kommer like mye varme utenifra. Deilig!

Jungelen var en stor opplevelse.
Man fikk kjenne litt på gamle urinnstinkter hos en selv som nærmest ligger brakk i det moderne samfunnet. Særlig ting som vaktsomhet og å trå forsiktig der man er ukjent. Og, hvis det ble nødvendig å kommunisere uten bruk av ord i det hele tatt, for å, siden man ikke var sulten, så sterkt som mulig signalere at man ikke er en fiende selv om man er inntrenger, samtidig som man er på vakt ovenfor det man møter i tilfelle det er sultent nok til å se på deg som mat.
En spennende balansegang.
Heldigvis ble det ikke mange sånne situasjoner for meg.

Men jeg gikk meg vill i og satte meg fast i deler av jungelen som kulturen der borte var/er.
Mye dypere og eldre enn noe jeg har vært i kontakt med før.

Jan, en Belgier som har vært lenge der nede fortalte noe som jeg forsåvidt hadde hørt før, men glemt:
Å ikke miste ansikt er svært viktig for Asiatene, deriblandt Thaiene.
Hvis en Thai blir spurt om veien ett eller annet sted og ikke vet riktig svar vil han heller finne på noe enn å innrømme at han ikke vet veien. Å innrømme noe slikt ville være å miste ansikt ovenfor den som spør. For meg som er født og oppvokst i Vesten, er det nærmest motsatt, at det å med vitende vilje gi noe som veldig sannsynlig er feil svar er definitivt nettop å miste ansikt, hvertfall når vedkommende finner ut at det er feil, men slik er det altså ikke for dem, og det var disse mekanismene jeg ble sittende fast i.

Så den store tabben min var nok å ikke insistere på at Vara og jeg skulle bo hver for oss og heller betale for det, selv om det ville kostet mer. Dette gjorde at alle folk omkring oss tok oss for å være ett kjærestepar enda jeg ved enhver anledning fortalte alle omkring meg og henne igjen og igjen at det ikke var tilfelle og hun bekreftet det. Jeg valgte faktisk Vara nettop fordi jeg ikke var tiltrukket av henne, samtidig som jeg følte å se ett potensiale som fortjente å bli realisert. Om Vara hadde muligheten eller viljen til å hjelpe meg å stresse at vi ikke var kjærester vet jeg ikke, vi var hjertens enige om at vi ikke var det hver gang jeg tok en prat med henne om det og hun påstod aldri noe annet, hvertfall ikke på Engelsk.
Men likevel må folk ha trodd og konkludert sitt, for når jeg trakk meg mer tilbake fra Vara og Cafeen boblet det frem at det at jeg ikke var det og viste meg sammen med Vara like mye som før var ett stort problem, både for Vara og Mr. Ped og Lek´s familie. De mistet antakelig ansikt fordi konensus oppfatning om meg og Vara, som de jo måtte gå god for, ikke lenger stemte med det som var min oppførsel, uten at noen kunne forklare det. Meg hørte man jo ikke på, jeg er jo farang.

Det eneste som var ´godkjent grunn´ til at jeg ikke syntes sammen med Vara, gjerne på Cafeen, og minst hver dag, var at jeg hadde reist til Norge, noe jeg dermed nå har gjort.

Hva konsekvensene for meg hadde vært hvis jeg hadde protestert og krevd min frihet, jeg hadde tross alt betalt for hele opplegget, vet jeg ikke. Hadde jeg vært vrang farang lenge nok, særlig etter at Mr. Ped hadde tatt en bitteliten prat (ca. 3 sekunder) med meg om disse tingene, er jeg redd jeg kunne blitt rammet av litt ekstra ´bad luck´ akkopagnert av lyden av en sene som rives av eller ett ben i kroppen som knekkes, eller kanskje tilogmed en knokkel som knuses, uten at jeg hverken er sikker på det eller vet om noen måte jeg kunne funnet ut av det på annet ved å prøve.
NeiTakk.
Oppveksten min har lært meg å krisemaksimere for sikkerhets skyld så det er slett ikke sikkert det er noe i det jeg følte, men jeg følte det, sterkere og sterkere, og så ingen annen mulighet til å få tilbake tryggheten på mine omgivelser enn å flytte meg hit hvor jeg kjenner og forstår det som omgir meg.

Så lite vet en Norsking, selv med s.k. tøff oppvekst, om verden der ute. Norge er en isolert barnehave i forhold..

Dermed er jeg her og dermed rundes denne bloggen av, om enn litt brått.

Jeg er på ingen måte uvenner eller nærer negative følelser for Vara eller noen av de andre og kommer helt sikkert til å reise ned dit igjen, men denne gangen som turist og ikke med sterke ønsker om å lære eller finne ut noe om noe jeg ikke forstår, selv om jeg er uvurderlig takknemlig for å ha opplevd det jeg har!

Rett og slett, takk for nå, og hei og hå, i neste blogg....
:-)

Atle, @ Radisson, Oslo S.