- Juni 2015 Mundalsdalen, Mundalsfjellstølen og nesten Holten -

Jeg må ha gått opp og ned deler av Mundalsdalen mer enn tyve ganger i løpet av våren. Hver gang har snøen stoppet meg, litt lenger inn enn forrige gang.
Men denne gangen har jeg ett håp om å komme langt; det er jo nesten snøfritt over to hundre meter høyere enn fjellstølen innerst ligger på - vel er det mange renner i fjellet som det går snø- og andre skred nedigjennom, og vel er den nedraste snøen hardpakket, så den blir liggende lenge, men nå må da babybréene ha smeltet? Det er jo midten av juni..

Joda, det gikk bra, såpass kan jeg si. Nå på sommeren er stølen tilgjengelig for alle fra&med café-treningsnivå, hvertfall hvis man begynner tidlig på dagen. Beregn gjerne tre timer dit - jeg brukte nesten to, men har gått mesteparten mange ganger før.

Ankelhøyde sko holder egentlig, selv om bekker krysser stien enkelte steder den siste kilometeren, og det er myr i midten av "gryta" øverst.
Turen er fem-seks kilometer i luftlinje, mest langs vei som går nært elv, så vann er ikke noe problem, bare ta med flaske å fylle på.
Si gjerne bæ, mø eller rett og slett hei til det og de du møter.
Ett stykke opp passerer jeg Heimastølen med informasjonsskilt om både Holten og Mundalsfjellstølen.

Litt bortenfor er det skiltet til Holten. Stien dit er kort, men bratt opp til en liten plass i over fem hundre meters høyde. En litt krevende, men flott avstikker med mye utsikt. Jeg kom ikke opp da jeg prøvde, gjett hvorfor og jeg lurer på om det egentlig er fare for jordras der stien er, siden det ser ut til å løsne endel steder og det har gått ras på begge sider av stien, som går frem&tilbake rett til høyre for bekken på dette bildet: Men jeg er ingen geolog..

Det om Holten for denne gang, tilbake til Mundalsfjellstølen, for om det har vært vakkert til nå er det egentlig nå det begynner:
Men paradoksalt nok i noe som for en byvant minner mest som ett grustak - det største snø- og jordskredområdet på veien, der kartet sier Almeli.
Her slutter veien og den siste kilometeren er langs sti igjennom skog, med merkbar stigning. Denne, etter min mening definitivt vakreste delen av turen begynner med å gå i ett grustak og krysse en babybré. Utsyn nedover og oppover. Bratt, ganske hard og glatt, så beregn våt bukse i ti minutter på grunn av skli og fall, men spektakulært er det.

Så begynner den siste delen; en godt velholdt sti som dessuten er svært vakker, selv om den er steinete fra gammelt av noen steder og stiger mye mer enn turen har gjort til nå.
Sauene er enige, og jeg gir dem forkjørsrett til stien.

Og så kommer jeg "over kanten"..
Ja, for så brått ble det stille, hvertfall for meg. Plutselig var jeg mer og mer ett litt annet sted, noe det tok meg mange titalls minutter å oppfatte..
En time etter ankomst, etter mat, hvile og klesskift følte jeg at jeg var i utkanten av en oase, i en gryte, med tusen meter høye kanter, kanter som det skalet snø og steiner av og raste fra cirka hvert tyvende minutt, om så bare for å bryte stillheten litt.
Jeg har mistet munn og mæle og kan ikke annet enn prøve å fange noen synsinntrykk, selv om jeg vet det er begrenset hvor mye ett kamera kan formidle..
Det er spor etter mange grunnmurer av stein på området men bare ett bygg det er tak på.
Dette var vakrere enn Blåbærstølen, men litt vanskeligere å komme til, som seg hør og bør.

Med slike omgivelser i nabolaget er det ikke rart at man blir tankefull omkring hvem og hva som har skapt de, og joda, Fjærland har avfødt mange misjonsforeninger oppigjennom.

Avslutningsvis forsøker jeg å filme en runde..
Dette er definitivt mål for en tur til!