- April og Juni 2015 -
- Hamradalen, Nesahaugen og Hamrastølen -
- 1. og 2. forsøk -

Dagens rute og turmål; opp mot Hamradalen.

April; men jeg regner med snøen stopper meg lenge før Nesahaugen..
Juni; jeg har håp om å komme opp til Hamrastølen og få tatt en titt innover Hamradalen, en dal som ikke synes i det hele tatt utenifra. Muligheter for å komme opp Nesahaugen får jeg vurdere etterhvert; det kan fortsatt ligge snø nok til å stoppe meg oppi der..

Jeg går opp i skogen der jeg tror jeg skal og begynner se etter stien, mens jeg får ett nytt overblikk over Mundal.

Det er spor av troll overalt. De er fæle til å gjemme seg i snøskred og slikt.
Etter ett stykke langs en gjengrodd vei ser jeg av kart-appen at jeg har bomma og setter kursen ned mot veien som skal være ned her noe sted.

Vel nede viser både klart vann, fjord og våren seg frem.
Og jeg rusler langs asfaltstien i retning Bjåstad, gården på den andre siden av fjorden.

Joda, det kan være biltrafikk på denne veien også.
Så kommer jeg dit turen til Nesahaugen er sagt å skulle begynne, men jeg ser lite til hvor stien skal starte og begynner å kravle inn i skogen etter retningssansen, dvs. opp.

Jeg får fin utsikt utover Fjærlandsfjorden og finner stien etter bare litt over en halvtime.
Men joda, det er skummelt mye snø allerede her.

Bjåstad er fin referanse på andre siden, og jeg ser jeg er på høyde med veibiten mellom tunellene mot Sogndalsdalen, veien som ikke er mer enn 20 år gammel.
I juni er det mye grønnere og mindre snø rundt Bjåstad.

Litt lenger opp sier fjellet litt hei.
Den eneste måten å komme videre opp på er igjennom en kanskje ett par meter bred sprekk som jeg håper ikke endelig begynner å bevege seg akkurat mens jeg er der.
Dette var altså hovedveien opp til stølen..
Jeg synes det er rart å tenke på at man loset både sau og kyr opp her og igjennom dette gapet og opp denne avsatsen i alle århundrer frem til nå. Nei, spettet står ikke fast, men jernstanga til venstre er hvertfall noe å holde seg fast i for folk og fe.

Jeg begynner å legge merke til at jeg både går og blir sliten på en annen måte her i Fjærland. Terrenget er strengere og vanskeligere enn i Luster og jeg må gå saktere og ta planlegge-de-neste-ti-meterne - pauser mye oftere. Særlig utenfor stien. Dermed blir jeg ikke så andpusten og merker mindre til hvor sliten jeg egentlig er. Verdt å begruble litt ja..
Men fin utsikt er det uansett.

Litt etter sier snøen hei for alvor,
Selv om det antakelig har vært mange meter mer.
Vel, mye ligger igjen enda..
Ikke direkte farlig kanskje, men mye tyngre og det blir ikke mindre bratt lengre frem.
Jeg kjenner litt på det.. Jeg kan være mere sliten enn jeg tror og kan ikke vinne mye på å skulle gå videre.. ..så jeg sier meg fornøyd og snur.
Som fryktet, jeg kom bare halvveis, ca. 350 moh.
Så joda, natur og klima her er strengere enn i Luster, på denne tida i fjor kom jeg tre ganger så høyt og møtte mindre snø, selv der.

Men:

Våren er på gang, og jeg prøver meg opp mot Hamradalen igjen om noen uker.

Det vil si måneder. Nå i juni er det helt bart her og med kunnskap om hvor stien går har jeg dessuten mistenkelig mye mer krefter å gå videre med. Det er dessuten spor etter motorsag mange steder og stien er veldig godt ryddet etter alle knekte og veltede trær fra trollenes herjinger i vinter.
Siden jeg er i beitemarkene deres ser og hører jeg sau flere ganger og velger å gå rundt for ikke å stresse dem.

Hatlestadelvi, smeltevannselva fra Hamradalen er rett til venstre for meg og høres godt. Elva graver ut ett juv og flere steder, som på andre turer i området her, ser det for meg ut som om jordsmonnet slipper tak og forbereder seg på å falle ut. Jeg tenker klimaforandringer og vil helst ikke være her når det raser, men vet ikke om det er mer nå enn vanlig.

Så ser jeg Hamrastølen! Dermed har jeg nådd hovedmålet mitt og forstår med en gang at Nesahaugen er innenfor rekkevidde, selv om det antakelig er snø opp mot toppen der.
Men først er det litt kaffe, sjokobønner, hvile føttene og ta noen bilder.

Jeg går videre og joda, det er mer og mer snøfonnhinderløype etterhvert som jeg kommer oppover, men jeg ser både stien og røde merker av og til og siden terrenget er vanskelig å ta feil av nærmer jeg meg uungåelig toppen av haugen, selv om jeg ikke får gått stien de siste kanskje femti høydemeterne.
Sørover ser jeg innover hele Hamradalen, full av snø selv godt ut i juni.

Nå som jeg er, om ikke der kartet sier stien slutter, så hvertfall på toppen, så åpner det seg spektakulært i alle retninger, som det vanligvis gjør nær topper heromkring. Nordover ser jeg innover hele Suphelledalen. Østover ser jeg hovedveien og Bjåstad, med utsiktspunktet med parkerte biler og tilogmed en båt på fjorden. Vestover ser jeg det innerste av Mundalsdalen, men jeg tar ikke sjansen på å gå på snø jeg ikke vet dybden på og som raskt heller mer og mer nedover for å komme nærmere en kant jeg ikke helt vet hvor er for eventuelt å kunne se ned til Mundal. Jeg er sliten nok til å vite min begrensning så det synet får bli målet for neste tur, når det er bart oppå her.

Jeg filmer en runde, med start i retning Hamradalen, og roterer med klokka..

Storfornøyd, sliten og mett av inntrykk går jeg samme vei ned til veien, fjorden og hjem til Mundal igjen..