- Geitshjellen/Geitskjelflatane -
- April 2015, 1. og 2. forsøk -
- + bilder fra turer på den stien resten av 2015 -

Idag: 1. tur ut fra asfalten! Til Geitshjellen, like bak her jeg bor.

Ikke langt, ikke høyt og ser lett ut, men har snøen smeltet nok?

Jeg begynner med å gå opp i skogen bak her jeg bor. Stien skal være inne der noe sted.
Me not find.
Men oppover går det hvertfall.

Det har gått mye steinras i terrenget her. Steiner på størrelse med biler. Kombinert med bratta, sta snø og snøskred som har revet ned trær blir det vanskelig å kave seg noe sted.
Snøen kan jeg falle dypt igjennom så ett sted som dette, bare 4-5 meter bredt, er vanskeligere å passere enn det ser ut som.

Har en smart hjort gjort noe smart, eller er det naturens tilfeldigheter?
Slike merker er inspirerende når jeg kravler rundt og leter etter stien!
Å finne stien etter en times tid utenfor føles som å komme ut på en 4-felts motorvei - nå er det bare å "gi gass".

Og like etter kommer jeg til Geitshjellen, med fin utsikt over Mundal.

Postkassen inneholder en notisbok man kan signere i og en tang man kan klippe hull i ett klippekort man kan kjøpe på Joker-butikken ved kaien.

Etter dette gikk jeg videre for å gå helt rundt, men nei; jeg mistet stien igjen og kravlet rundt så lenge at jeg bestemte meg for å snu og ta den kjente veien ned igjen.

Dagen etter prøvde jeg samme tur, men motsatt vei.
Været er flott, og våren presser på. Horpedalen i bakgrunnen.

Jeg går oppover noe som likner en blanding av ett hogstfelt og ett rasområde med stadig tettere og større snøfonner med varierende tykkelse.
Og utsikten innover Fjærland, mot Suphelledalen, Horpedalen og Horpedalsdalen blir stadig bedre.

Så opplever jeg noe helt nytt..
Lyden av ett snøskred lenger oppe i fjellsiden!..
Alt stanser og oppmerksomheten blir sylskarp.
Jeg kjenner ikke noe risting, men jeg hører det er litt til venstre for meg og sikkert 4-500 meter lenger opp. Kommer det helt ned hit? Jeg stirrer oppover, men ser ingenting. Kan man se slikt før det er for sent?
Ti sekunder etter er det stille igjen.
Jeg venter. Ingenting. Hva er tryggest nå? Skal jeg snu?
Jeg går videre selv om det er endel hinderløype.

Selv om de for det meste er overkjørt av snøskred fra i vinter føler jeg at trærne beskytter meg litt og bestemmer meg for å fortsette å forsøke å finne stien som går til postkassa jeg fant i går.
"Den kan jo være sånn cirka her omkring.." tenker jeg, basert på dette:

Mye snø, og jeg finner en liten topp med ett tre det er bygget en slags grunnmur rundt.
Bak meg går Suphelledalen innover og det begynner å skye over.
Er det egentlig enklere å snu og gå tilbake?

Etter en god del kravling omkring trær og steiner i snø med enkelte meterdype hull under, kommer jeg inn i riktig skog, hvertfall.
Jeg har ingen bilder, jeg var våt og redd for å skade og miste telefonen. Jeg kravlet omkring ca. 200 meter for høyt opp og hadde siktet meg inn på feil nåleskogflekk.
Ett stykke ned i den riktige ser jeg brått noen merker; Stien! :-) Puh..

Dermed er prosjektet praktisk talt i land.
Jeg finner postkassa og går den kjente rett veien hjem.

Vel, det var de første forsøkene.
Nå, ett år etter har jeg gått stien mange ganger og tatt flere og bedre bilder.
Jeg begynner pånytt..

Det fineste er å gå turen fra butikken, kjøp gjerne med noe pausemat og -drikke og gå så opp til høyre etter Mundal Hotel og forbi jordet med det enslige huset på høyre hånd.
Ett av de mange vakre jordene heromkring om våren..
Nå nærmer du deg informasjonsskiltet:

Litt til høyre ser du nå en gård:og til høyre for den igjen går riktig vei; en grusvei forbi denne låven:
Pass på å ta til høyre nok en gang etter låven og gå bortover spor-veien igjennom jordet, ikke opp bakken opp i skogen. Snur du deg skal du se ca. dette:

Trikset nå er å se etter noe jeg ikke har bilde av; ett lite skilt langs spor-veien med en pil som peker på en sti som går oppover jordet og mot ett tre med ett stort rødt merke på: Der begynner stien inn i skogen og oppover. Om høsten ser den slik ut i begynnelsen, og slik ut litt lenger opp, der bar-trærne begynner.

Ett stykke inn blant bar-trærne begynner det å bli
b
r
a
t
t,
ja så bratt som i en trapp, faktisk..

Derfor er det ikke så langt til utsiktplassen på Geitshjellen, selv om man blir sliten.
Noen utsiktsbilder fra 2015:

..og ett bilde som viser hvor bratt det faktisk er nedenfor:

..så vær forsiktig om du tar deg en øl!

Stien går videre bak postkassen jeg nevner lenger opp,
med bare litt stigning i forhold til før.
Man passerer en stein med forskjellig liv på
før man får igjen for at det har vært "flatt", fra der stien svinger nitti grader til venstre på kart og i terreng.
Snur man seg etter ett stykke opp i denne bakken ser man omtrent dette:

Og er du ikke sliten etter denne kneika heller er du ganske rå!..

Belønning for strevet er at den vakreste delen av stien begynner nå, hvor vi er på det høyeste av stien og dessuten går inn i skog av løvtrær igjen.
Går jeg denne stien pleier jeg å finne en lengre rasteplass her.

Ser du hjorten midt i bildet?
Man kan se ryggen til en til litt ned til høyre for den første.
Utsikt til Middagshaugen på andre siden, med hovedveien ved sine føtter:

Stien går flatt og svakt nedover videre igjennom løvskogen;

med noen vakre glimt av utsikt nordover mot Suphelle- og Horpedalen;

før den nærmer seg hogstfeltet som avslutter turen, og er teknisk både vanskelig og utrivelig å komme seg igjennom..

Det er faktisk en mye bedre opplevelse å snu og gå tilbake samme vei tilbake.

Om du likevel fortsetter og på eget ansvar kommer deg helskinnet nedigjennom ser du omtrent dette oppover;

og snur du deg nordover er det godt utsyn til hele deltaet nedenfor sydspissen av Jostedalsbreen;
Så er det bare traktorveien ned på asfaltveien tilbake til butikken.

-