Turer
- September 2014 Feigenosi, 3. forsøk -

Nå er det ikke lenge før jeg skal flytte fra Kroken, og jeg velger meg ut å gå opp på Feigenosi en gang til som den siste turen her for nå. Usikkerhet gjør at jeg velger bort ett Rivenosiforsøk til. Feigenosi vet jeg at jeg kommer opp på med litt å gå på og jeg vet at det er en flott tur.
Selv om nosi er der oppe i tåka noe sted når jeg begynner å gå oppover.
Jeg satser på at det klarner opp i løpet av de timene det tar å gå opp, jeg ser skyene brytes opp over Gaupne, hvertfall.

Ikke langt oppe i skogen har kroppen oppdaget at jeg ikke sitter i sofaen og vil ha litt tid til å skifte gir.
Og ett stykke lenger opp får jeg bekreftet at det ser ut til å bli bra vær, jeg kan snart se hele Molden.

Oppe ved Brannmyrane starter en løpestreng, en ca. fem tusendels meter tykk vaier til å sende tungt gods nedover med. Nyttig.
Og etter å ha fylt vannflasken igjen følger jeg de røde merkene videre oppover.. Og oppover.. Høstfargene dominerer.

"Delesteinen", den har sikkert ett annet navn lokalt, står ved inngangen til Bjørnskaret og deler stien i de to mulige veiene til toppen. Den ene veien går rett opp til Haganesnosi, sørenden av toppen, mens den andre går inn i Bjørnskaret og opp på toppen omtrent på midten.
Mye blå- og tyttebær opp mot og i Bjørnskaret.

Så er det den siste biten.. ..opp på toppen, fra innsiden av Bjørnskaret. Rivenosi på venstre side.
Jeg har gått i ganske tett skogkledd og bratt oppoverbakke i kanskje tre timer og bare glimtvis sett noe til fjorden eller annen utsikt..

..og brått er jeg oppe på toppen og får både all utsikt og ett strengt påbud om å stanse beina, for her er det fort stupbratt nedover!
Jeg snur meg til venstre og ser Haganesnosi med Lustrafjorden og inn til Solvorn nedenfor. Og ser jeg til høyre ser jeg mot enden som heter Feigenosi.
Så brått så bratt så langt at det er vanskelig å ta bilde av.

Å gå bortover mot Feigenosi-enden er en opplevelse. Jeg mister pusten av flere grunner på en gang. Godt sliten og svett, redd for å snuble, halvveis hypnotisert av alt det vakre, både rett ved føttene og i det fjerne, og hele tiden på vakt etter hvor kanten egentlig er.
Jeg vet at det er sikkert fem hundre meter rett ned her, og at Feigefossen, Norges nest høyeste, begynner sitt 218 meter lange fall langt nede i juvet utenfor støvelen min her: Det er omtrent tusen meter ned til husene, og joda, jeg kan såvidt høre fossen, men tør på ingen måte insistere på å få se den..

Dette er ett sted hvor man får kjenne både på både takknemlighet for og lyst til å leve. Jeg kjenner hver celle i kroppen be meg om å være forsiktig og gjør alt med en god porsjon mindfullness.
Været har klarnet helt opp og mot sørvest ser jeg Gaupnefjorden.
Det er ett vakkert-sjokk etter all skogsmotbakkegåingen.
Jeg setter meg på en kant ett par meter oven- og innenfor den ytterste kanten og tar mat og kaffe.
En fantastisk avslutning på å bo fire årstider i Luster, hver for seg fantastiske og innbyrdes forskjellige.
Over på andre siden er Bergheimsnosi og omtrent midt på, kanskje sekshundre meter lenger ned, er høydegården Bergheim som har støl litt ovenfor Feigefossen, ved inngangen til Feigedalen, mot øst. Haganesfossen midt på bildet.

Platået som toppen utgjør er ganske ujevnt, men er litt enkelt sagt omtrent femti meter bredt og kanskje tre hundre meter langt, med en topp omtrent midt i mellom de to navngitte nosiene.

Jeg går for å komme til andre enden av platået, Haganesnosi, men brått blir jeg oppmerksom på noe litt merkelig;
En meterstor firkantet stein!..
Hvor i all verden kan den ha kommet fra?.. Den kan jo ikke ha vokst opp av bakken, og heller ikke falt ned fra Rivenosi, Bjørnskaret er altfor bredt til det.
Har noen båret den opp?.. Helt opp hit?.. En så stor stein?..

Her er den i venstre kant av bildet, for foran steinen er det en grop, hvertfall fem x fem meter stor og antakelig fyllt av vann når det er vått.
Dette blir ikke mindre merkelig..
Det ser da ut som en struktur..
Jeg undersøker mer. Det er kanskje fire meter til kanten. Men før den er det en lang sprekk i fjellet, mosegrodd og sikkert tretti centimeter bred. Er det ett stykke som sakte brytes løs og en gang kommer til å falle ned?..
Dramatisk!..

Og med det ordet ramler det meg inn en ditto dramatisk forklaring:
Dette kan være ett urgammelt rettersted!

Ett sted der avtalte tvekamper ble utkjempet og dødsdommer fullbyrdet! Det er derfor stenen er her!
Bare tanken på det er enda en grunn til å miste pusten..
Denne toppen er synlig milevis i alle retninger, og taperens rop høres like langt. Ingen trenger være i tvil om hva som har skjedd.
Og om natten, med fakler og bål her oppe...
Jeg blir ydmyk.

Med den ideen i bakhodet fortsetter jeg mot Haganesnosi. Som er markert som seg hør og bør..
Uansett er utsikten sørover også upåklagelig, og på fjordsiden av toppen nedenfor midten av bildet bor jeg, litt til.

På vei nedover igjen vil jeg dokumentere litt av stien og skogen den går igjennom, før jeg, godt gjennomsliten og fornøyd, er nede.