- Mai 2015 Blåbærstølen, 3. forsøk -
Været er ekstremt vakkert, så idag prøver jeg meg for tredje gang opp mot Blåbærstølen, 
inne i Horpedalen. Det ser ut til å være vei hele veien og det er bare litt oppover ved inngangen til Horpedalen, så dette blir ikke så mye skogskravling. Det eneste jeg er bekymret for er om veien der inne fortsatt er full av snø, siden veien opp Mundalsdalen, kanskje femti meter over havet, fortsatt ikke går an å gå på.
inne i Horpedalen. Det ser ut til å være vei hele veien og det er bare litt oppover ved inngangen til Horpedalen, så dette blir ikke så mye skogskravling. Det eneste jeg er bekymret for er om veien der inne fortsatt er full av snø, siden veien opp Mundalsdalen, kanskje femti meter over havet, fortsatt ikke går an å gå på.
Ved fjorden er våren godt igang 
så med fjellstøvlene bør jeg komme langt, selv om det er noe snø.
Ett stykke der borte begynner Horpedalen,
det er vel førtifem minutter å gå til jeg passerer gården der dalen begynner.
Og sørover er Fjærlandsfjorden.
Praktfull, på en dag som denne.
så med fjellstøvlene bør jeg komme langt, selv om det er noe snø.Ett stykke der borte begynner Horpedalen,
det er vel førtifem minutter å gå til jeg passerer gården der dalen begynner. Og sørover er Fjærlandsfjorden.
Praktfull, på en dag som denne.
På vei opp mot gården ser jeg noen av naturens automatiske gressklippere, 
som dessuten gjødsler plenen, og dermed er langt bedre enn de menneskeskapte. Og litt etter får jeg fin utsikt over Norges bremuseum, nede til høyre, 
og utover mot Mundal, helt til venstre.
som dessuten gjødsler plenen, og dermed er langt bedre enn de menneskeskapte. Og litt etter får jeg fin utsikt over Norges bremuseum, nede til høyre, 
og utover mot Mundal, helt til venstre.
Så står jeg ved inngangen til Horpedalen, 
med Sauanipa i midten og Horpedalsdalen inn til venstre.
På min høyre side
skal det gå en sti opp i den lille dalen bak Middagshaugen, toppen av Skredfjellet, som jeg har en kilometer utenfor stuevinduet mitt. Men det er en annen tur, om enda noen måneder, ser jeg av all snøen som ligger der.
med Sauanipa i midten og Horpedalsdalen inn til venstre.På min høyre side
skal det gå en sti opp i den lille dalen bak Middagshaugen, toppen av Skredfjellet, som jeg har en kilometer utenfor stuevinduet mitt. Men det er en annen tur, om enda noen måneder, ser jeg av all snøen som ligger der.
Veien viser seg være stort sett snøfri og det er lett å gå innover. 
Horpedalsdalen er neppe mer enn syvhundreogfemti meter bred.
Og så ser jeg det, igjen, dessverre; døde, triste og knekte trær...
I vinter har det gått flere ras som har tatt med seg mer liv og jordsmonn enn vanlig,
og i dette terrenget synes det tydelig. 
Mer, og bråere nedbør vitner om klimaendringer, og stabilieres ikke de risikerer vi f.eks. at mer og mer av jordsmonnet her skylles raskere og raskere ut i fjorden..
Horpedalsdalen er neppe mer enn syvhundreogfemti meter bred. Og så ser jeg det, igjen, dessverre; døde, triste og knekte trær...
I vinter har det gått flere ras som har tatt med seg mer liv og jordsmonn enn vanlig,
og i dette terrenget synes det tydelig. 
Mer, og bråere nedbør vitner om klimaendringer, og stabilieres ikke de risikerer vi f.eks. at mer og mer av jordsmonnet her skylles raskere og raskere ut i fjorden..
Så er jeg ved Blåbærstølen.
Jeg har gått i litt over to timer og er fremme.
Det er vakkert..
Den andre veien ser jeg Fjellstølnipa som er bak, og ved siden av Mundal, der jeg bor. 
Bak meg går det opp på fjellet hvor man kan komme til det innerste av Sogndalsdalen. 
Jeg er nedi ei gryte av fjell, med minst femhundre meter høye kanter.
Jeg skifter og spiser. Dumt jeg ikke tok med kaffe.
Men det gir en grunn til å gå hit en gang til, for, antakelig litt mer sliten enn jeg tror jeg er blir jeg stående og se, og måpe, mer og mer..
Sakte går det opp for meg at det er sjokkvakkert her, i alle retninger.
Og det tar ikke slutt, ser jeg lenge nok i en retning oppdager jeg flere og flere detaljer. Og flytter jeg blikket litt begynner det pånytt. Og lydene, fuglene, vannet, vinden, stillheten. Og luktene. Den nyeste jorda, rett fra fjellet, malt til støv ved hjelp av det reneste vannet, rett fra isbreeen.
Så dessverre Luster; det er mulig jeg bare er nyforelsket igjen, men Fjærland er enda vakrere.
Men mindre tilgjengelig; man må opp i dalene for å oppleve, for det er mer enn bare å se, hvor vakkert det er her.
Forskjellene fra dal til dal, og fra fjord til dal..
En ting er bokstavers begrensning, men her er det vakrere enn bilder kan formidle og.
Jeg har gått i litt over to timer og er fremme.
Det er vakkert..
Den andre veien ser jeg Fjellstølnipa som er bak, og ved siden av Mundal, der jeg bor. 
Bak meg går det opp på fjellet hvor man kan komme til det innerste av Sogndalsdalen. 
Jeg er nedi ei gryte av fjell, med minst femhundre meter høye kanter.
Jeg skifter og spiser. Dumt jeg ikke tok med kaffe.
Men det gir en grunn til å gå hit en gang til, for, antakelig litt mer sliten enn jeg tror jeg er blir jeg stående og se, og måpe, mer og mer..
Sakte går det opp for meg at det er sjokkvakkert her, i alle retninger.
Og det tar ikke slutt, ser jeg lenge nok i en retning oppdager jeg flere og flere detaljer. Og flytter jeg blikket litt begynner det pånytt. Og lydene, fuglene, vannet, vinden, stillheten. Og luktene. Den nyeste jorda, rett fra fjellet, malt til støv ved hjelp av det reneste vannet, rett fra isbreeen.
Så dessverre Luster; det er mulig jeg bare er nyforelsket igjen, men Fjærland er enda vakrere.
Men mindre tilgjengelig; man må opp i dalene for å oppleve, for det er mer enn bare å se, hvor vakkert det er her.
Forskjellene fra dal til dal, og fra fjord til dal..
En ting er bokstavers begrensning, men her er det vakrere enn bilder kan formidle og.
Når jeg endelig har fått måpt nok til å få igjen fatningen går jeg samme vei tilbake mot Mundal.
Her
har jeg kommet ned på flata, med hovedeien, bremuseet og Bøyadalen.
Bussen fra Oslo kommer forbi mens jeg går, og slipper av en ryggsekkturist til. Dermed blir nest siste bilde for denne gang ett naturens og tilfeldighetenes kunstverk i lett skakk stil med navn "Fjærlandfjorden i sol med turist"
Her
har jeg kommet ned på flata, med hovedeien, bremuseet og Bøyadalen. Bussen fra Oslo kommer forbi mens jeg går, og slipper av en ryggsekkturist til. Dermed blir nest siste bilde for denne gang ett naturens og tilfeldighetenes kunstverk i lett skakk stil med navn "Fjærlandfjorden i sol med turist"
