- Mai 2015 Supphelledalen, 2. forsøk -
- og sent i juli 2015, 3. forsøk -
- og sent i juli 2015, 3. forsøk -
Idag; inn Supphelledalen igjen.
Null stigning og vei hele veien, men jeg håper på å komme langt innover.
Kartet sier at det går en sti helt inn og at det innerst er ett skar, Supphelleskaret, over til en Veitastrondi, enden av ett van i en dal som munner ut mot Haflso, ett tettsted ikke langt fra Solvorn, godt inne i Luster kommune. Lustrafjorden er jo nabofjorden på østsiden av Fjærlandsfjorden.
Men jeg tviler på at jeg kommer så langt:
Det ser ut til å være masse snø innover der, og jeg ser ikke helt hvor det skaret skal være.
Men det må undersøkes!
Vel, tilogmed nå i juli er det mye snø der, men kanskje jeg hvertfall kommer frem til dit snøen begynner?
Null stigning og vei hele veien, men jeg håper på å komme langt innover.
Kartet sier at det går en sti helt inn og at det innerst er ett skar, Supphelleskaret, over til en Veitastrondi, enden av ett van i en dal som munner ut mot Haflso, ett tettsted ikke langt fra Solvorn, godt inne i Luster kommune. Lustrafjorden er jo nabofjorden på østsiden av Fjærlandsfjorden.
Men jeg tviler på at jeg kommer så langt:
Det ser ut til å være masse snø innover der, og jeg ser ikke helt hvor det skaret skal være.Men det må undersøkes!
Vel, tilogmed nå i juli er det mye snø der, men kanskje jeg hvertfall kommer frem til dit snøen begynner?
Det er en drøy time å gå til der dalen begynner, så det blir noen bilder 
underveis. 
Her er ett av Bøyadalen.
Det blir en annen tur. Helst med sykkel.
To hus og ett fjell.
Og ett vakkert gammelt stabbur. 
underveis. 
Her er ett av Bøyadalen.
Det blir en annen tur. Helst med sykkel. To hus og ett fjell.
Og ett vakkert gammelt stabbur. 
Ved inngangen til det jeg vil kalle ytre Supphelledalen 
tar jeg frem kartet over det jeg vil kalle indre Suphelledalen, dalen forbi Supphella og så langt grusveien går. 
Jeg går innover dalen.
Og begynner å kjenne igjen vinden jeg husker fra første tur hit. Det kan bare blåse i to retninger her og denne gangen, som forrige, blåser det kjølig luft fra innerst, det vil si Jostedalsbreen, og utover. Men nå er det varmt nok til at jeg ikke fryser.
Med fjellene som tårner høyt på begge sider dannes det masse interessante vinkler i forhold til det som er i forgrunnen. Dalen i bakgrunnen her
heter Tverrdalen. Bøyadalen og Supphelledalen har hver sin.
tar jeg frem kartet over det jeg vil kalle indre Suphelledalen, dalen forbi Supphella og så langt grusveien går. 
Jeg går innover dalen.
Og begynner å kjenne igjen vinden jeg husker fra første tur hit. Det kan bare blåse i to retninger her og denne gangen, som forrige, blåser det kjølig luft fra innerst, det vil si Jostedalsbreen, og utover. Men nå er det varmt nok til at jeg ikke fryser.
Med fjellene som tårner høyt på begge sider dannes det masse interessante vinkler i forhold til det som er i forgrunnen. Dalen i bakgrunnen her
heter Tverrdalen. Bøyadalen og Supphelledalen har hver sin.
Så kommer jeg til det jeg vil kalle porten til indre Supphelledalen; en steinvoll dekket av jord, kanskje tre meter høy. 
Med parkeringsplassen
rett bak, solid bygget av ekstra grov pukk, 
som det finnes mye av akkurat her fordi..
Med parkeringsplassen
rett bak, solid bygget av ekstra grov pukk, 
som det finnes mye av akkurat her fordi..
..det gikk ett stort steinskred helt ned hit i 2004. Ett oppslag 
forteller om detaljene.
En ti meter høy vegg av stein
kom ned fra Tverrdalen ovenfor i halv motorveihastighet, men heldigvis ble ingen skadd.
forteller om detaljene.En ti meter høy vegg av stein
kom ned fra Tverrdalen ovenfor i halv motorveihastighet, men heldigvis ble ingen skadd.
Jeg går videre oppover.
Så, brått ser jeg den; isbreen!
Jeg blir lett rørt - der oppe ligger den bare, kuler´n og kan ikke annet..
Den er tykk og knudrete, hvit og isblå. Majestetisk. Det er merkbart flott å se på!
Sola tar visst godt i dag for ett par ganger mens jeg er der raser det av flak med jeg vet ikke hvor mange tonn is som deiser nedover fjellet med godt hørbare brak.
Praktfullt.
Så, brått ser jeg den; isbreen!
Jeg blir lett rørt - der oppe ligger den bare, kuler´n og kan ikke annet..
Den er tykk og knudrete, hvit og isblå. Majestetisk. Det er merkbart flott å se på!
Sola tar visst godt i dag for ett par ganger mens jeg er der raser det av flak med jeg vet ikke hvor mange tonn is som deiser nedover fjellet med godt hørbare brak.
Praktfullt.
Jeg går lenger opp, til enden av veien, 
for å komme nærmere breen. Det er ett flott 
syn som ligger der oppe, en bitteliten del av Supphellebreen, sikkert tusen meter over meg.
Tidligere gikk den helt ned, men planeten blir jo varmere så..
Vel fremme ved enden av veien får jeg litt utsyn over Supphelledalen innenifra.
Mundal ligger litt hitenfor fjellet i enden.
for å komme nærmere breen. Det er ett flott 
syn som ligger der oppe, en bitteliten del av Supphellebreen, sikkert tusen meter over meg.Tidligere gikk den helt ned, men planeten blir jo varmere så..
Vel fremme ved enden av veien får jeg litt utsyn over Supphelledalen innenifra.
Mundal ligger litt hitenfor fjellet i enden.
Så begynner jeg å tenke på stien som skal starte her noe sted. 
Stien som, i flere etapper, går over i dalen i nabokommunen, på andre siden av fjellene.
Jeg skifter fra lave sko og begynner å gå ifølge retningssansen, dvs innover.
Stien som, i flere etapper, går over i dalen i nabokommunen, på andre siden av fjellene.Jeg skifter fra lave sko og begynner å gå ifølge retningssansen, dvs innover.
Men, igjen, snø og dype hull gjør det både vanskelig og ubehagelig å komme noe særlig vei.
Allerede etter hundre meter har jeg falt mange nok ganger ned i meterdype hull til å begynne å bli våt. Jeg tenker på at jeg skal tilbake også og tar de plutselige problemene som ett hint fra naturen.
Jeg snur.
Jeg tror det er mye vakrere her etter at løvet er sprunget ut.
Det vil si, jeg spiser, skifter og ser at jeg har gått nesten tre timer.
Allerede etter hundre meter har jeg falt mange nok ganger ned i meterdype hull til å begynne å bli våt. Jeg tenker på at jeg skal tilbake også og tar de plutselige problemene som ett hint fra naturen.
Jeg snur.
Jeg tror det er mye vakrere her etter at løvet er sprunget ut.
Det vil si, jeg spiser, skifter og ser at jeg har gått nesten tre timer.
På tilbakeveien er det fortsatt mye nye syn.
Parkeringsplassen fra innsiden.
Og ei dreneringsgrøft.
Jeg merker at det er litt uvirkelig å gå mellom fjellveggene her inne i Supphelledalen.
Det er litt en verden for seg selv her, annerledes enn det kan se ut utenifra. Ett flatt platå med jorder, ikke bredere enn en kilometer, omkranset av fjell som er høyere enn de høyeste bygninger som er både bygget og planlagt. 1200 til over 1400 meter. Flere ganger ser jeg på fjellveggen og oppdager at jeg ikke helt klarer vurdere hvor langt unna den er. Formatene her blir for store til å passe i mitt hode, fin og merkelig opplevelse.
Parkeringsplassen fra innsiden.
Og ei dreneringsgrøft.
Jeg merker at det er litt uvirkelig å gå mellom fjellveggene her inne i Supphelledalen.
Det er litt en verden for seg selv her, annerledes enn det kan se ut utenifra. Ett flatt platå med jorder, ikke bredere enn en kilometer, omkranset av fjell som er høyere enn de høyeste bygninger som er både bygget og planlagt. 1200 til over 1400 meter. Flere ganger ser jeg på fjellveggen og oppdager at jeg ikke helt klarer vurdere hvor langt unna den er. Formatene her blir for store til å passe i mitt hode, fin og merkelig opplevelse.
Vel utenfor inngangen til ytre Supphelledalen synes jeg at jeg har fått nok inntrykk for en dag og velger å gå samme vei tilbake som jeg kom.
Men likevel ser jeg, som vanlig, noe fullstendig uventet: En eneste rømt hageblomst, midt blant all den ville naturen!
Jeg kjenner meg igjen i å være noe temmet og utrent i utfordrende omgivelser og håper den, som meg, lever mye lenger enn forventet.
Men likevel ser jeg, som vanlig, noe fullstendig uventet: En eneste rømt hageblomst, midt blant all den ville naturen!
Jeg kjenner meg igjen i å være noe temmet og utrent i utfordrende omgivelser og håper den, som meg, lever mye lenger enn forventet.
På vei tilbake til Mundal ser jeg at været endrer seg. Det skyer over og i horisonten er det stadig tettere. 
Joda, det var visst klokt å høre på naturen. Det passet bra å snu da jeg gjorde; mindre enn ett kvarter etter at jeg var hjemme regnet det jevnt og trutt.
Nytt forsøk oppover Supphelledalen litt etter løvsprett.
Joda, det var visst klokt å høre på naturen. Det passet bra å snu da jeg gjorde; mindre enn ett kvarter etter at jeg var hjemme regnet det jevnt og trutt.
Nytt forsøk oppover Supphelledalen litt etter løvsprett.
Vel, det var forsøket i vår. Nå, sent i juli kom jeg meg innover i skogen og oppover mot skaret. Veien innover går rett til venstre etter porten i enden av brua over elva, se ca. ved "Heimastølen" her: 
Veien går over i en godt holdt sti igjennom tre til fem meter høy løvskog, og alt begynner å bli vakkert.
På venstre side ser jeg det som er igjen av brefallet av Suphellebreen igjennom det tette løvverket.
Veien går over i en godt holdt sti igjennom tre til fem meter høy løvskog, og alt begynner å bli vakkert.
På venstre side ser jeg det som er igjen av brefallet av Suphellebreen igjennom det tette løvverket.
Jeg går videre og passerer både sau, en bro til og elva, som lett skyller vekk stien hvis det er mye vann. En halvtime eller to lenger frem begynner jeg nærme meg der fjellstølen skal være. Jeg ser de to fossene ved Svartøyskreda. 
Like etter ser jeg en postkasse med en tang og notisbok i. "Suphelledalsfjellstølen :-)" står det på postkassa og vel ser jeg at det er plass til en støl her, men det er for overgrodd til at jeg finner noen tegn etter den, så jeg antar at den er levert tilbake til naturen, skriver navnet mitt i boka og går over bru nummer tre for å komme videre. Snøgrensa er jo målet mitt denne gangen og den er det ett stykke til siden kartet sier at det ennå er mer enn fem kilometer til selve skaret innerst.
Like etter ser jeg en postkasse med en tang og notisbok i. "Suphelledalsfjellstølen :-)" står det på postkassa og vel ser jeg at det er plass til en støl her, men det er for overgrodd til at jeg finner noen tegn etter den, så jeg antar at den er levert tilbake til naturen, skriver navnet mitt i boka og går over bru nummer tre for å komme videre. Snøgrensa er jo målet mitt denne gangen og den er det ett stykke til siden kartet sier at det ennå er mer enn fem kilometer til selve skaret innerst.
Men jeg kommer ikke særlig langt. Grunnen jeg går på er dominert av vannet som kommer ned fjellsidene og jeg må av med skoene for å passere små elver. Tette og halvhøye støvler anbefales. Og løvverk og buskevekster tetter som i en jungel, 
vekstforholdene her er nok svært gode. Det jeg trodde var en sti 
blir fort bare ett tråkk og deretter ingenting. Og klegg og brennestle. Og få store steiner eller annet permanent man kunne merket en sti med. Merker det uansett hadde vært umulig å se på grunn av løvverket.
Tarzan var min helt i barnehagealderen så jeg elsker det lett, men jeg har shorts, korte ermer og lave sko, så naturen vinner igjen, som alltid, heldigvis - jeg snur og er straks tilbake ved bro nummer tre.
vekstforholdene her er nok svært gode. Det jeg trodde var en sti 
blir fort bare ett tråkk og deretter ingenting. Og klegg og brennestle. Og få store steiner eller annet permanent man kunne merket en sti med. Merker det uansett hadde vært umulig å se på grunn av løvverket.Tarzan var min helt i barnehagealderen så jeg elsker det lett, men jeg har shorts, korte ermer og lave sko, så naturen vinner igjen, som alltid, heldigvis - jeg snur og er straks tilbake ved bro nummer tre.
Vel tilbake ved postkassa begynner jeg å se etter ett sted å spise, hvile og skifte.
Da, brått og uten forvarsel ser jeg den; fjellstølen!
Den er bygget av stein hele veien og jeg blir pladask forelsket, igjen. Rart?
Toppene rett bak, Stølsskrednipa og Ryssenipa, er nesten syttenhundre meter nesten rett opp og for høye til å bli med på bildet. Fossene kommer fra Stølsbotn, ett vann på ca. tolvhundre meter, bak toppen i midten.
Så var det altså en støl her enda, ja faktisk både med det gamle bygget og ett nytt bygg i tilegg, nederst på dette bildet, med utsikt nedover dalen i retning fjorden.
-
Så var det altså dette, denne vakre stølen jeg skulle finne denne gangen, og ikke snøgrensa inni den Norske jungelen noe sted. Og nå, noen dager etterpå, blir jeg igjen påminnet om hvor vakkert og variert det er her i Fjærland. Hver dal har sitt terreng og sine opplevelser å by på, og det er mange daler, noen er titalls kilometer lange, som Suphelledalen.
Oppover her må jeg sikkert gjøre både to og tre forsøk til før jeg når skaret.
Flott!
Da, brått og uten forvarsel ser jeg den; fjellstølen!
Den er bygget av stein hele veien og jeg blir pladask forelsket, igjen. Rart?
Toppene rett bak, Stølsskrednipa og Ryssenipa, er nesten syttenhundre meter nesten rett opp og for høye til å bli med på bildet. Fossene kommer fra Stølsbotn, ett vann på ca. tolvhundre meter, bak toppen i midten.
Så var det altså en støl her enda, ja faktisk både med det gamle bygget og ett nytt bygg i tilegg, nederst på dette bildet, med utsikt nedover dalen i retning fjorden.
-
Så var det altså dette, denne vakre stølen jeg skulle finne denne gangen, og ikke snøgrensa inni den Norske jungelen noe sted. Og nå, noen dager etterpå, blir jeg igjen påminnet om hvor vakkert og variert det er her i Fjærland. Hver dal har sitt terreng og sine opplevelser å by på, og det er mange daler, noen er titalls kilometer lange, som Suphelledalen.
Oppover her må jeg sikkert gjøre både to og tre forsøk til før jeg når skaret.
Flott!