- Juni 2016 Mundalsholten -

Denne helgen var jeg på Mundalsholten, eller Holten som det bare kalles på kartene. Det er hyllen man kan ane over traktoren og litt til venstre for hustaket på dette bildet, og omtrent halvveis inn i Mundalsdalen, 575 moh.
Som man ser på dette mer detaljerte kartet er det bratt den siste halvdelen av stien, man går vein opp i dalen og stien tar av fra veien ca. der jeg har markert. Man går nesten 500 meter oppover på mindre enn 800 meter bortover så det er for bratt for barn som må bæres, det kan være greit å ha hæler på skoene og ikke helt glatte såler for turen ned igjen og ikke for mye å bære.

Her og her ser man hyllen tydeligere. Stien går opp mellom hyllen og bekken som renner nedover. Bygget i forgrunnen tilhører Heimastølen, der det på denne tiden av året går kyr og sauer fritt og der informasjonsskiltet står.
Stien opp går ut fra veien litt ovenfor og er godt skiltet. Man går ned igjennom skogen, over en solid bro over elva, innover gresset og holder mot venstre inn i nåletreskogen, hvor det begynner å gå oppover. Det veksler litt mellom løvtreskog og blåbærlyng og nåletreskog og bar skogbunn oppover, men stien er godt merket og lett å finne.

Så begynner det å bli bratt og Heimastølen begynner å bli liten der under fjellet på andre siden. Stien går frem og tilbake på ett stadig smalere område.
Og brattere blir det.. Omtrent her begynner det å bli trappebratt, enda litt vanskeligere å gå, litt vått og vanskelig å få tatt gode bilder.
Forsøk gjerne å tenke deg å føre sauer og kyr opp og ned denne stien. Kyr av en annen og mindre rase enn man holder i dag, men likevel - det er tungt nok for ett menneske å gå opp her.

Så svinger stien mot høyre og blir litt lettere å gå på. Stien vrir seg så mot venstre igjen, går opp langs bergkanten de siste kanskje 25 høydemetrene, snur mot høyre igjen og så, endelig, synes den første, største og tydeligste grunnmuren av de mer enn fem (!) byggene som oppigjennom århundrene har blitt bygget oppå her.

Skiltet forteller om enda ett navn, Fribrakkholten(?), antakelig eldre, og ser man videre oppover i høyden ligger snøen og er kilde til friskt vann. Videre inn i dalen ser man elva komme ned fra det innerste i Mundalsdalen, der Mundalsfjellstølen ligger.

Jeg er svett, sliten, takknemlig og uttørket av sol og varme, så jeg fyller meg og vannflasken med ferskt smeltevann og setter meg ned med kaffe og medbragt brødmat.
Utsikten kan man ikke klage på, når været er som i dag.

Mundal er nederst ved fjorden, veien opp Mundalsdalen synes og mot venstre billedkant kan man skimte Heimastølen.