- September 2015, Distadfjellstølen, 2. forsøk -
Sånn, nå fant jeg plutselig begynnelsen på stien opp til Distadfjellstølen, da kan jeg prøve!
Det ser bratt ut, den ligger på ca. 625 moh., og jeg kan ikke helt forstå at det går en sti oppover der.. Spennende.
Stien begynner ikke der kartet sier, skred har tatt med seg mye av den begynnelsen, så nå er den flyttet lenger bort, like bortenfor Distadfossen, og er tydelig skiltet fra veien, bare man ser på rett sted, noe en turist hjalp meg med.
Det ser bratt ut, den ligger på ca. 625 moh., og jeg kan ikke helt forstå at det går en sti oppover der.. Spennende.
Stien begynner ikke der kartet sier, skred har tatt med seg mye av den begynnelsen, så nå er den flyttet lenger bort, like bortenfor Distadfossen, og er tydelig skiltet fra veien, bare man ser på rett sted, noe en turist hjalp meg med.
Stien går dermed rett opp 
før den dreier mot venstre og stemmer med kartet igjen. Stien er godt merket og vedlikeholdt, lett å følge - takk til den som har gjort den jobben!
Aller nederst går stien igjennom ett område med gress og løvtrær.
Vakkert. Og fargerikt, nå tidlig på høsten.
før den dreier mot venstre og stemmer med kartet igjen. Stien er godt merket og vedlikeholdt, lett å følge - takk til den som har gjort den jobben!Aller nederst går stien igjennom ett område med gress og løvtrær.
Vakkert. Og fargerikt, nå tidlig på høsten.
Så fortsetter den, oppover 
og oppover, 
mens den svinger seg mellom trær og store og små steiner. Så går den inn i mørkere granskog med tilhørende nåledekket, men jevnere underlag. Stadig bratt, og store steiner mange steder. Bratt nok til at det er vanskelig å få med på bilder, hvertfall i landskapsmodus.
Jeg begynner å bli svett nok til at det renner ned i øynene. Brillene dugger dessuten bra og jeg har sola midt imot, så jeg har nok med å finne neste sted å sette foten og se stien de neste tre-fire meterne før den igjen svinger og forsvinner rundt ett tre eller en stein. Vilt og krevende. Flott.
og oppover, 
mens den svinger seg mellom trær og store og små steiner. Så går den inn i mørkere granskog med tilhørende nåledekket, men jevnere underlag. Stadig bratt, og store steiner mange steder. Bratt nok til at det er vanskelig å få med på bilder, hvertfall i landskapsmodus.Jeg begynner å bli svett nok til at det renner ned i øynene. Brillene dugger dessuten bra og jeg har sola midt imot, så jeg har nok med å finne neste sted å sette foten og se stien de neste tre-fire meterne før den igjen svinger og forsvinner rundt ett tre eller en stein. Vilt og krevende. Flott.
Ut av granskogen og tilbake til gressdekke og løvtrær begynner jeg å komme litt høyere. 
Stien fortsetter oppover i terreng som stort sett er fra trappe-bratt til hoppbakkeunnarenn-bratt. 
Legg merke til at det er omtrent like mange trær som peker bortover og nedover som oppover - det er tydelig at dette er ett skredområde om vinteren.
Nå går jeg oppover med en blankskurt og nesten loddrett fjellvegg, kanskje mer enn hundre meter høy, på inn- og mer og mer på nedsiden av meg.
Stien fortsetter oppover i terreng som stort sett er fra trappe-bratt til hoppbakkeunnarenn-bratt. 
Legg merke til at det er omtrent like mange trær som peker bortover og nedover som oppover - det er tydelig at dette er ett skredområde om vinteren.Nå går jeg oppover med en blankskurt og nesten loddrett fjellvegg, kanskje mer enn hundre meter høy, på inn- og mer og mer på nedsiden av meg.
Lenger opp, nå må jeg da nærme meg stølen, kommer jeg til ett spesielt spennende parti. 
Ett slikt sted som dette har antakelig ett litt dramatisk navn fra gammelt av, såpass avgjørende som det er å miste balansen her. 
Jeg lener meg innover i det jeg passerer..
Men utsikten er upåklagelig!
Se granskogen i begynnelsen av turen nede mot høyre, veien i midten er hovedveien mellom Førde og Sogndal, ferdigstilt i midten av 1990-tallet.
Ett slikt sted som dette har antakelig ett litt dramatisk navn fra gammelt av, såpass avgjørende som det er å miste balansen her. 
Jeg lener meg innover i det jeg passerer..Men utsikten er upåklagelig!
Se granskogen i begynnelsen av turen nede mot høyre, veien i midten er hovedveien mellom Førde og Sogndal, ferdigstilt i midten av 1990-tallet.
Jeg ber bena bære meg videre, jeg er jo ikke fremme enda. Men jeg mistenker det ikke er mange hundre meterne igjen siden jeg kan høre vann som renner og ser på kartet at Distadelvi går like på andre siden av stølen.
Stien er flott.
Og så ser jeg noe jeg ikke hadde ventet: noe blått, og avlangt!.. Er det.. ..ett menneske? Her? Ett?!.. Joda - jeg treffer en kar, sikkert 65 år eller mer, som står i skrenten ovenfor meg og plukker blåbær! Ingen gåstol derigården nei, selv om jeg nesten kan trenge en, hehe. Vi hilser og roper litt til hverandre om hvor stølen er før jeg kommer over forfjamselsen og fokuserer på målet igjen. "Bare hundre meter igjen til restene av stølen.." hører jeg og takker.
Stien er flott.
Og så ser jeg noe jeg ikke hadde ventet: noe blått, og avlangt!.. Er det.. ..ett menneske? Her? Ett?!.. Joda - jeg treffer en kar, sikkert 65 år eller mer, som står i skrenten ovenfor meg og plukker blåbær! Ingen gåstol derigården nei, selv om jeg nesten kan trenge en, hehe. Vi hilser og roper litt til hverandre om hvor stølen er før jeg kommer over forfjamselsen og fokuserer på målet igjen. "Bare hundre meter igjen til restene av stølen.." hører jeg og takker.
Og det er det!
Jeg ser steinveggene etter to bygninger av Distadfjellstølen nesten gjemme seg i det bratte og ulendte terrenget her oppe.
Og jeg legger merke til at den fremre, nederste veggen er lavere enn den øverste og at den øverste dessuten er helt i flukt med en kampestein.. 
Hmm..
Jo! Disse byggene er bygget midt i ett snøskredområde - de er bygget for at skredene skal gå over dem uten å rive dem med seg. Snedig!
Ovenfor fortsetter det like bratt sikkert fire hundre høydemetre til, så jeg kan godt se noen hundre tonn snø komme farende forbi her ja.
Etter å ha skiftet til tørre klær litt oppi høgget tar jeg frem middagstermosen og beveger med ned mot mannen som plukker blåbær for å høre om han vil ha noe varm mat. Joda, det vil han, og vi begynner å skravle om nå og da..
Han forteller at hans far og bestefar har hatt både sauer, gris, kyr og en hest her oppe - og at kyrne gjerne gikk helt opp på platået, tre-fire hundre meter høyere opp, for det beste gresset. "Superklatrekyr!" tenker jeg. Og "hvordan kom hest og kyr forbi den litt smale og skumle svingen nedi her?" Men alt slikt er tanker fra en fortsatt byvant sjel. Han fortsetter å fortelle om jaktfølget, bestefar, far og sønn, ni år gammel, som måtte hoppe under en kampestein for å ikke bli tatt av ett stort steinskred og at gutten ble så traumatisert av opplevelsen at han kastet opp hver gang han nærmet seg området.
Jeg forstår ham godt.
Han husker godt sildefiske på fjorden og samlingene på kaien i Mundal før veien kom.
Og vi er nokså enige om at deler av oljefondet godt kan brukes til å la fastboende drive landbruket slik det ble gjort her før mekaniseringen, før de store byggene og maskinene, de som lager sår i terrenget og stort sett tjener bankenes utlånsiver.
Ja, egentlig, hva er vel bedre for fremtidige generasjoner enn å beholde og vedlikeholde en natur og ett terreng som har tatt årtusener å lage, som kan tilby både oppleveler for alle sanser, styrke og helse til langt over middagshøyden i livet for den som begynner å gå her tidlig og går rolig og jevnt og dessuten ukes-, måneds-, eller årslange opphold til ihjelstressede byfolk fra hele verden som vil oppleve den egentlige virkeligheten, både slik den er nå og litt som hvordan den var før.
-
-
Jeg ser steinveggene etter to bygninger av Distadfjellstølen nesten gjemme seg i det bratte og ulendte terrenget her oppe.
Og jeg legger merke til at den fremre, nederste veggen er lavere enn den øverste og at den øverste dessuten er helt i flukt med en kampestein.. 
Hmm..
Jo! Disse byggene er bygget midt i ett snøskredområde - de er bygget for at skredene skal gå over dem uten å rive dem med seg. Snedig!
Ovenfor fortsetter det like bratt sikkert fire hundre høydemetre til, så jeg kan godt se noen hundre tonn snø komme farende forbi her ja.
Etter å ha skiftet til tørre klær litt oppi høgget tar jeg frem middagstermosen og beveger med ned mot mannen som plukker blåbær for å høre om han vil ha noe varm mat. Joda, det vil han, og vi begynner å skravle om nå og da..
Han forteller at hans far og bestefar har hatt både sauer, gris, kyr og en hest her oppe - og at kyrne gjerne gikk helt opp på platået, tre-fire hundre meter høyere opp, for det beste gresset. "Superklatrekyr!" tenker jeg. Og "hvordan kom hest og kyr forbi den litt smale og skumle svingen nedi her?" Men alt slikt er tanker fra en fortsatt byvant sjel. Han fortsetter å fortelle om jaktfølget, bestefar, far og sønn, ni år gammel, som måtte hoppe under en kampestein for å ikke bli tatt av ett stort steinskred og at gutten ble så traumatisert av opplevelsen at han kastet opp hver gang han nærmet seg området.
Jeg forstår ham godt.
Han husker godt sildefiske på fjorden og samlingene på kaien i Mundal før veien kom.
Og vi er nokså enige om at deler av oljefondet godt kan brukes til å la fastboende drive landbruket slik det ble gjort her før mekaniseringen, før de store byggene og maskinene, de som lager sår i terrenget og stort sett tjener bankenes utlånsiver.
Ja, egentlig, hva er vel bedre for fremtidige generasjoner enn å beholde og vedlikeholde en natur og ett terreng som har tatt årtusener å lage, som kan tilby både oppleveler for alle sanser, styrke og helse til langt over middagshøyden i livet for den som begynner å gå her tidlig og går rolig og jevnt og dessuten ukes-, måneds-, eller årslange opphold til ihjelstressede byfolk fra hele verden som vil oppleve den egentlige virkeligheten, både slik den er nå og litt som hvordan den var før.
-
-